I Oslo, på julemarkedet i Spikersuppa, bestemte Lars og Ingrid seg for å prøve noe nytt.

In Oslo, at the Christmas market in Spikersuppa, Lars and Ingrid decided to try something new.

De så på skøytebanen, full av barn og voksne som så ut til å danse på isen.

They watched the ice rink, filled with children and adults who seemed to be dancing on the ice.

Lars og Ingrid, begge nye til dette, kjente en blanding av spenning og redsel.

Lars and Ingrid, both new to this, felt a mix of excitement and fear.

"Skal vi prøve?"

"Should we give it a try?"

spurte Lars, og så på Ingrid med et oppmuntrende smil.

Lars asked, looking at Ingrid with an encouraging smile.

"Mhm," svarte Ingrid, litt nervøs, men klar til å prøve.

"Mhm," Ingrid replied, a bit nervous but ready to give it a shot.

De tok på seg skøytene og gikk mot isen.

They put on their skates and made their way to the ice.

De holdt hverandre i hånden, forsøkte å starte med små skritt.

They held each other's hands, trying to start with small steps.

Men istedenfor glatte bevegelser, endte det med skjelvende ben og store fall.

But instead of smooth movements, it resulted in trembling legs and big falls.

Tilskuere lo, pekte og smilte.

Onlookers laughed, pointed, and smiled.

Lars og Ingrid falt, reiste seg opp, prøvde igjen og falt igjen.

Lars and Ingrid fell, got back up, tried again, and fell again.

Først ble de litt flau, men snart lo de med.

At first, they felt a bit embarrassed, but soon they joined in the laughter.

Lars, mer sta enn Ingrid, nektet å gi opp.

Lars, more stubborn than Ingrid, refused to give up.

Han falt og reiste seg igjen, bestemt på å klare å skøyte.

He fell and got back up again, determined to learn how to skate.

Ingrid lo hjertelig hver gang Lars falt, og etter hvert begynte hun å tilby en hjelpende hånd.

Ingrid laughed heartily each time Lars fell, and eventually, she began offering a helping hand.

Istedenfor å falle hele tiden begynte de sakte, men sikkert å finne balansen.

Instead of falling all the time, they slowly but surely found their balance.

De ble bedre, litt etter litt.

They got better, little by little.

Stoltheten vokste, samtidig som latteren fortsatte.

Pride grew, along with the laughter.

Det endte med en konkurranse mellom Lars og Ingrid, en konkurranse om hvem som kunne gjøre de morsomste fallene.

It turned into a competition between Lars and Ingrid, a competition to see who could do the funniest falls.

Tilskuerne lo og heiet på begge.

Spectators laughed and cheered for both of them.

Til slutt, ble de trøtte men fornøyde.

In the end, they grew tired but satisfied.

De satte seg på en benk, leende og pustende.

They sat on a bench, laughing and catching their breath.

De så på hverandre, begge med røde kinn og store smil.

They looked at each other, both with rosy cheeks and big smiles.

"Dette må vi gjøre igjen," sa Lars, og Ingrid nikket ivrig.

"We have to do this again," Lars said, and Ingrid eagerly nodded.

I den kalde vinterkvelden i Oslo, under lyset fra juledekorasjonene, lærte Lars og Ingrid noe nytt.

On that cold winter evening in Oslo, under the glow of the Christmas decorations, Lars and Ingrid learned something new.

De lærte ikke bare å skøyte.

They didn't just learn how to skate.

De lærte at fallet, uansett hvor mange ganger det skjer, ikke er slutten.

They learned that falling, no matter how many times it happens, is not the end.

Det er bare en del av reisen.

It's just a part of the journey.

Og det viktigste er å være i stand til å le av seg selv, reise seg opp igjen og fortsette å prøve.

And the most important thing is to be able to laugh at oneself, get back up, and keep trying.

For det er sånn man lærer, og det er sånn man vokser.

Because that's how you learn, and that's how you grow.

Som individ, men også sammen.

As individuals, but also together.