Titel: "I Dansen Wendy, Borte i Oslo"Stengetid på Oslo flyplass.

Title: "In the Dance Wendy, Lost in Oslo" Closing time at Oslo airport.

Lars, en flittig fisker fra Nordland, og Henrik, en lærer fra Rogaland, satt ved innsjekkingsområdet.

Lars, a diligent fisherman from Nordland, and Henrik, a teacher from Rogaland, were sitting at the check-in area.

De snakket om fisk, fjell, eller alt.

They were talking about fish, mountains, or anything else.

Lars og Henrik var blitt nære venner på grunn av jobben deres.

Lars and Henrik had become close friends because of their job.

De ble sendt til Oslo for en viktig møte.

They were sent to Oslo for an important meeting.

De kom ut av flyplassen.

They stepped out of the airport.

Store bygninger, rare steder og ukjente ansikter!

Big buildings, strange places, and unfamiliar faces!

Oslo var et nytt sted for dem.

Oslo was a new place for them.

Google Maps var ikke nok.

Google Maps wasn't enough.

De var borte.

They were lost.

Ingen visste hvor hotellet var.

Nobody knew where the hotel was.

De fortsatte å gå.

They kept walking.

De stoppet ved en gate full av folk.

They stopped at a street full of people.

Musikken spillte, folkklærene funklet.

The music played, the folk costumes sparkled.

Folkedanskonkurranse!

Folk dance competition!

Lars og Henrik så på hverandre.

Lars and Henrik looked at each other.

De bestemte seg for å bli.

They decided to stay.

Kanskje noen kunne hjelpe dem med veibeskrivelsen.

Maybe someone could help them with directions.

"Lars, skal vi danse?

"Lars, should we dance?"

" spurte Henrik.

Henrik asked.

"Hvorfor ikke?

"Why not?"

" svarte Lars og smilte.

Lars replied, smiling.

De tok ut sitt beste folkedans.

They performed their best folk dance.

Skritt, hoppe, snurre.

Steps, jumps, spins.

Folk så på dem.

People watched them.

De klappet.

They clapped.

Hva en dans!

What a dance!

Etter dansen kom en dame mot dem.

After the dance, a lady approached them.

"Bra danset," sa hun.

"Well danced," she said.

Damen var Ingrid, lederen for konkurransen.

The lady was Ingrid, the leader of the competition.

Lars og Henrik spurte Ingrid om hotellveien.

Lars and Henrik asked Ingrid about the way to the hotel.

Ingrid smilte og sa at hotellet var veldig nær.

Ingrid smiled and said the hotel was very close.

Men først, Ingrid ga dem et trofe.

But first, Ingrid gave them a trophy.

"For den beste folkedansen!

"For the best folk dance!"

" sa hun.

she said.

Lars og Henrik tok i mot trofeet.

Lars and Henrik accepted the trophy.

De lo og var forvirret.

They laughed and were confused.

De kom til Oslo for jobb, men se hva som skjedde!

They came to Oslo for work, but look what happened!

Til slutt, de gikk til hotellet.

Finally, they went to the hotel.

De var ikke lenger borte.

They were no longer lost.

De gikk inn.

They entered.

Rommene så bra ut.

The rooms looked nice.

De hvinte ut.

They sighed with relief.

Deres Oslo-eventyr var over.

Their Oslo adventure was over.

Men minnene om folkedanskonkurranse ville aldri bli glemt.

But the memories of the folk dance competition would never be forgotten.

Men hvem visste at en tur i ukjent territorium kunne være så gøy!

Who knew that a trip to unknown territory could be so much fun!

Eventyret deres, der de gikk seg vill og endelig fant veien til hotellet, og der de uten forventning ble kongene av folkedansen, skulle påminne dem om det uforutsette gleden ved å finne skjønnheten i en ny kultur og styrken i det uventede vennskapet.

Their adventure, getting lost and finally finding their way to the hotel, and unexpectedly becoming the kings of folk dance, would remind them of the unforeseen joy of discovering the beauty in a new culture and the strength in unexpected friendship.

Og viktigst av alt, minnene om dette eventyret var ikke bare et minne, men en del av deres personlige historie, en historie de ville fortelle med stolthet og glede til mennesker rundt dem.

And most importantly, the memories of this adventure were not just a memory, but a part of their personal story, a story they would proudly and joyfully share with people around them.