På landet i nord, blant fjell og fjord, bodde en gutt ved navn Ole.

In the countryside of the north, among mountains and fjords, there lived a boy named Ole.

Han var en drømmer, alltid med nesen i en bok.

He was a dreamer, always with his nose in a book.

Dette skjedde i det vakre landskapet av Lofoten, en øygruppe kjent for sin majestetiske skjønnhet og rike kultur.

This happened in the beautiful landscape of Lofoten, an archipelago known for its majestic beauty and rich culture.

En dag var Ole dypt fortapt i en bok på norsk.

One day, Ole was deeply engrossed in a Norwegian book.

Det var et stort, tykt leksikon, fylt med kompliserte ord og uttrykk.

It was a large, thick encyclopedia filled with complicated words and expressions.

Med et stort smil på leppene, hoppet han fra ord til ord, fra setning til setning, og sugde inn nye lærdommer som en svamp.

With a big smile on his lips, he jumped from word to word, from sentence to sentence, and absorbed new knowledge like a sponge.

Plutselig stoppet han opp, lamslått av det han så.

Suddenly, he stopped, stunned by what he saw.

Det var et ord så langt og komplisert at det nesten fylte en hel linje på siden.

It was a word so long and complicated that it almost filled an entire line on the page.

Han prøvde å uttale ordet, men det var som om tungen hans hadde blitt surret inn i en knute.

He tried to pronounce the word, but it was as if his tongue had become tangled.

Han prøvde igjen og igjen, men hver gang endte han opp med å lage en merkelig lyd.

He tried again and again, but each time he ended up making a strange sound.

"Kanskje jeg trenger hjelp," tenkte Ole, og bestemte seg for å finne noen som kunne hjelpe ham.

"Maybe I need help," thought Ole, and decided to find someone who could assist him.

Hans første stopp var Hans, den lokale fiskeren.

His first stop was Hans, the local fisherman.

Hans var klok og elsket å fortelle historier til Ole.

Hans was wise and loved telling stories to Ole.

Men da Hans hørte det lange ordet, klødde han seg i hodet.

But when Hans heard the long word, he scratched his head.

"Jeg er lei for det, Ole," sa han.

"I'm sorry, Ole," he said.

"Jeg kan fange de største fiskene her i Lofoten, men jeg kan ikke uttale det ordet.

"I can catch the biggest fish here in Lofoten, but I can't pronounce that word."

"Skuffet, men ikke motløs, gikk Ole til Nanna, innehaver av byens kafé.

Disappointed, but not discouraged, Ole went to Nanna, the owner of the town's café.

Nanna var alltid vennlig og hjelpsom, med et hjerte like varmt som de kaffekoppene hun serverte.

Nanna was always friendly and helpful, with a heart as warm as the coffee cups she served.

Men selv hun kunne ikke uttale det lange ordet, og tilbød Ole en kopp varm kakao som trøst.

But even she couldn't pronounce the long word and offered Ole a cup of hot cocoa as consolation.

Ole ble mer motløs, men han ga ikke opp.

Ole felt more discouraged, but he didn't give up.

Han bestemte seg for å prøve en siste gang.

He decided to try one last time.

Han dro til biblioteket og viste det lange ordet til bibliotekaren Frøken Sigrun.

He went to the library and showed the long word to the librarian, Miss Sigrun.

Hun så på det lange ordet, gjorde en pause, og så prøvde hun å uttale det.

She looked at the long word, paused, and then tried to pronounce it.

Og til Oles forbauselse, klarte hun det!

And to Ole's amazement, she succeeded!

"Hemoglobinometertangenskoordinasjonen," uttalte hun tydelig og rolig.

"Hemoglobinometertangenskoordinasjonen," she pronounced clearly and calmly.

Ole prøvde å kopiere henne, og til slutt, etter mange forsøk, klarte han det.

Ole tried to imitate her, and finally, after many attempts, he succeeded.

En følelse av triumf strømmet gjennom ham.

A feeling of triumph surged through him.

Han takket Frøken Sigrun og sprang hjem, lykkelig og lettet.

He thanked Miss Sigrun and ran home, happy and relieved.

Historien ender på en positiv note, og minner oss om at selv når noe ser umulig ut, gir vi ikke opp.

The story ends on a positive note, reminding us that even when something seems impossible, we do not give up.

Vi fortsetter å prøve, og til slutt, vil vi lykkes.

We continue to try, and eventually, we will succeed.

Og det er nettopp det Ole lærte den dagen i Lofoten, idet han mestret uttalelsen av det lange, kompliserte ordet.

And that's exactly what Ole learned that day in Lofoten, as he mastered the pronunciation of the long, complicated word.