Magnus og Hanna sitter på Latterscenen i Oslo.

Magnus and Hanna are sitting at Latterscenen in Oslo.

Lyset blinker, showet skal starte.

The lights are flashing, the show is about to start.

Stemningen er høy.

The atmosphere is high.

Plutselig hører Magnus den kjente pipelyden i lommen.

Suddenly, Magnus hears the familiar ringing sound in his pocket.

"Hanna, er dette din telefon?

"Hanna, is this your phone?"

" spør han.

he asks.

Den er rosa og glitrende.

It's pink and glittery.

Ikke hans stil.

Not his style.

Hanna leter febril i vesken.

Hanna frantically searches her bag.

"Nei, jeg har min her.

"No, I have mine here.

Se!

Look!"

" Hun løfter opp en svart og solid telefon, tydeligvis en herremodell.

She lifts up a black and sturdy phone, clearly a model for men.

"Merkelig," sier Magnus og skrur av lyden.

"Weird," says Magnus as he turns off the sound.

Ingen av dem tenker mer over det.

Neither of them thinks much of it.

Det er første gang Magnus og Hanna er ute på lenge.

It's the first time Magnus and Hanna have been out in a while.

Showet er hysterisk morsomt.

The show is hysterically funny.

Latteren runger i den lille salen mens stemningen stiger.

Laughter fills the small room as the atmosphere rises.

Der glemmer de helt bort den mystiske telefonen.

There, they completely forget about the mysterious phone.

Etter showet møter Magnus og Hanna en vennegjeng på et utested rett rundt hjørnet.

After the show, Magnus and Hanna meet a group of friends at a bar just around the corner.

Magnus tar opp den rosa telefonen.

Magnus takes out the pink phone.

"Se på denne da!

"Look at this!"

" sier han, og vennene ler.

he says, and the friends laugh.

Han begynner å svare meldinger som strømmer inn.

He begins to reply to the messages pouring in.

Morsomme svar, gale svar, svar som får vennene til å knekke sammen av latter.

Funny replies, crazy replies, replies that make his friends burst into laughter.

Hanna tar den svarte telefonen og ringer noen av tallene i kontaktlisten.

Hanna takes the black phone and dials some of the numbers in the contact list.

"Hei!

"Hey!

Dette er Hanna," sier hun og ler.

This is Hanna," she says and laughs.

"Du kjenner meg ikke, men jeg har Magnus sin telefon!

"You don't know me, but I have Magnus' phone!"

"Det er forvirring i den andre enden, men også latter.

There is confusion on the other end, but also laughter.

Natten tar slutt, men de glemmer begge telefonene.

The night comes to an end, but they both forget about the phones.

Dagen etter våkner Magnus og Hanna med tunge hoder.

The next day, Magnus and Hanna wake up with heavy heads.

"Å nei!

"Oh no!"

" utbryter Hanna.

exclaims Hanna.

Meldingene på Magnus sin telefon er forferdelige!

The messages on Magnus' phone are terrible!

Pinlige!

Embarrassing!

Magnus sin telefon ringer i ett.

Magnus' phone keeps ringing incessantly.

Det samme gjelder for Magnus.

The same goes for Magnus.

Han har aldri sett så mange ukjente tall i innboksen.

He has never seen so many unknown numbers in his inbox.

De ser på hverandre.

They look at each other.

Dette kan ikke være sant.

This can't be true.

Så begynner begge å le.

Then they both start laughing.

Det er så galt at det nesten er bra.

It's so wrong that it's almost good.

De bestemmer seg for å møte alle som har ringt og skrevet.

They decide to meet with everyone who called and messaged them.

Si unnskyld, kanskje le litt sammen.

Apologize, perhaps laugh together a bit.

Det er en merkelig uke.

It's a strange week.

Mange møter, mange historier.

Many meetings, many stories.

Mange nye mennesker.

Many new people.

Mange samtaler.

Many conversations.

Noen ganger er de flau, men oftest ler de bare.

Sometimes they feel embarrassed, but most of the time they just laugh.

Til slutt er det ingen flere samtaler igjen.

Eventually, there are no more calls left.

Ingen flere meldinger.

No more messages.

Magnus og Hanna bytter tilbake telefoner.

Magnus and Hanna switch back to their own phones.

"Hva har vi lært?

"What have we learned?"

" spør Hanna.

Hanna asks.

"Å le av oss selv," svarer Magnus.

"To laugh at ourselves," Magnus answers.

"Og at min telefon ikke passer i en rosa og glitrende deksel!

"And that my phone doesn't fit in a pink and glittery case!"

" De ler, lettet over at det hele er over.

They laugh, relieved that it's all over.

Men også takknemlig for at uhellet ført til en uke de aldri vil glemme.

But also grateful that the mishap led to a week they will never forget.