Det var midtsommer.

It was midsummer.

Den tid på året da alle i byen så frem til festivalen.

The time of year when everyone in the town looked forward to the festival.

Denne festivalen var ikke en vanlig høytid.

This festival was not a regular celebration.

Den var seig, full av eldgammel folklore og magiske tradisjoner.

It was slow-paced, full of ancient folklore and magical traditions.

Mest av alt, den innebar dansing.

Most of all, it involved dancing.

Mye dansing.

A lot of dancing.

Og ingen ønsket mer å danse enn Lars.

And no one wanted to dance more than Lars.

Lars var en ung mann med bølgete hår og et vennlig smil.

Lars was a young man with wavy hair and a friendly smile.

Han bodde i en liten hytte ved kanten av skogen, tett ved byen.

He lived in a small cottage at the edge of the forest, close to the town.

Men han hadde et problem.

But he had a problem.

Han var ikke flink til å danse.

He was not good at dancing.

I det hele tatt.

Not at all.

Festivalen startet med en fanfare av musikk.

The festival started with a fanfare of music.

Folk ble kledd i sine fineste klær og satt i gang med å danse.

People dressed in their finest clothes and started dancing.

Lars så på med store øyne.

Lars watched with big eyes.

Han hadde øvd i uker, håpet om å ikke tråkke på noen denne gangen.

He had practiced for weeks, hoping not to step on anyone this time.

Ganske snart, ble Lars invitert til å danse av en vennlig gammel dame.

Soon enough, Lars was invited to dance by a friendly old lady.

Hun grep hånden hans og førte ham ut på dansegulvet.

She took his hand and led him out onto the dance floor.

Musikken startet, og Lars begynte å bevege seg.

The music began, and Lars started to move.

Han prøvde å følge rytmen, han virkelig prøvde.

He tried to follow the rhythm, he really tried.

Men det varte ikke lenge før han tråkket på den gamle damens fot!

But it didn't take long before he stepped on the old lady's foot!

"Åh, Lars!

"Oh, Lars!"

" utbrøt hun, og hoppet tilbake.

she exclaimed, stepping back.

Folk rundt dem begynte å le.

People around them started to laugh.

Lars ble flau.

Lars was embarrassed.

Men han nektet å gi opp.

But he refused to give up.

Han fortsatte å danse, håpet om å bli bedre.

He continued to dance, hoping to get better.

Men hver gang han prøvde, tråkket han på en annen persons fot.

But every time he tried, he stepped on someone else's foot.

Han tråkket til og med på kattens hale!

He even stepped on the cat's tail!

Folket begynte å lure på om Lars noen gang ville lære å danse.

People began to wonder if Lars would ever learn to dance.

Lars selv begynte å miste håpet.

Lars himself started to lose hope.

Men han fortsatte å prøve.

But he kept trying.

Til slutt, da festivalen var nær slutten, hadde Lars nesten gitt opp.

Finally, as the festival was nearing its end, Lars had almost given up.

Han satt alene på sidelinjen, håpet knust.

He sat alone on the sidelines, his hope shattered.

Men så gikk en liten jente opp til ham.

But then a little girl walked up to him.

Hun var den søteste lille jenta, med lyse kinn og store blå øyne.

She was the sweetest little girl, with rosy cheeks and big blue eyes.

Hun sa, "Lars, vil du danse med meg?

She said, "Lars, will you dance with me?"

"Lars så på henne, overrasket.

Lars looked at her, surprised.

"Er du sikker?

"Are you sure?"

" spurte han.

he asked.

"Jeg er ikke veldig flink.

"I'm not very good."

"Jenta nikket.

The girl nodded.

"Det går bra.

"It's okay.

Jeg vil gjerne danse med deg.

I would love to dance with you."

"Så tok hun Lars sin hånd og førte ham ut på dansegulvet.

So she took Lars's hand and led him back out onto the dance floor.

Og merkelig nok, da Lars begynte å danse med jenta, tråkket han ikke på tærne hennes.

And strangely enough, when Lars started dancing with the girl, he did not step on her toes.

Kanskje det var fordi han var mer avslappet.

Maybe it was because he was more relaxed.

Eller kanskje det var fordi jenta hadde veldig små føtter.

Or maybe it was because the girl had very small feet.

Men Lars begynte å føle rytmen i musikken.

But Lars began to feel the rhythm of the music.

Han begynte å bevege seg i takt.

He started to move in sync.

Han tråkket ikke på noen tær.

He didn't step on anyone's toes.

Folket klappet og jublet.

The people clapped and cheered.

Lars hadde endelig lært å danse!

Lars had finally learned to dance!

Da festivalen var over, ble Lars stående på dansegulvet, smilende.

When the festival was over, Lars stood on the dance floor, smiling.

Han hadde lært å danse.

He had learned to dance.

Han hadde ikke tråkket på noen tær.

He hadn't stepped on anyone's toes.

Og mest av alt, han hadde hatt det gøy.

And most of all, he had fun.

Fra den dagen av, ventet Lars alltid med spenning på midtsommerfestivalen.

From that day on, Lars always looked forward to the midsummer festival.

Men han gruet seg ikke lenger til å danse.

But he no longer dreaded dancing.

For nå visste han at med tålmodighet, praksis og litt hjelp, kunne han overvinne enhver utfordring.

Because now he knew that with patience, practice, and a little help, he could overcome any challenge.