På en varm sommerdag var Urban Park full av liv.

On a warm summer day, Urban Park was full of life.

Teppet Sindre satt på var blått.

The blanket Sindre sat on was blue.

Rundt ham lå vennegjenger på tepper, like glade og engasjerte som ham.

Around him, groups of friends were on blankets, just as happy and engaged as he was.

Men Sindre følte seg alene.

But Sindre felt alone.

Sindre elsket å tegne.

Sindre loved to draw.

Han hadde alltid med seg skisseboken sin.

He always carried his sketchbook with him.

Men i dag var han ekstra nervøs.

But today, he was particularly nervous.

Sindre kastet blikket på Astrid.

Sindre glanced at Astrid.

Hun var der, ikke langt unna.

She was there, not far away.

Hun lo og snakket med vennene sine.

She was laughing and talking with her friends.

Sindre kjente hjertet hamre.

Sindre felt his heart pound.

Han ønsket å vise Astrid tegningene sine.

He wanted to show Astrid his drawings.

Men han var altfor sjenert.

But he was too shy.

Elever løp rundt, noen spilte fotball, andre lo og lekte.

Students were running around, some played soccer, others laughed and played.

Sindre så på dem og følte seg enda mindre modig.

Sindre watched them and felt even less brave.

Han visste at skoleåret snart var over.

He knew the school year was almost over.

Det var nå eller aldri.

It was now or never.

Klokken tikket, og Sindre visste at han måtte gripe sjansen.

The clock was ticking, and Sindre knew he had to seize the moment.

Sindre åpnet skisseboken og så på tegningene sine.

Sindre opened his sketchbook and looked at his drawings.

Skulle han tørre å vise dem til Astrid?

Should he dare show them to Astrid?

Han reiste seg sakte.

He stood up slowly.

Han kjente beina skjelve, men han visste at han måtte gjøre dette.

His legs felt shaky, but he knew he had to do this.

Han tok noen dype pust og gikk mot Astrid.

He took a deep breath and walked towards Astrid.

Men akkurat da han nærmet seg, var hun i ferd med å reise seg.

But just as he approached, she was getting up.

Hun samlet sakene sine og så ut til å skulle gå.

She was gathering her things and seemed to be about to leave.

"Hva hvis jeg går glipp av min sjanse?"

"What if I miss my chance?"

tenkte Sindre desperat.

Sindre thought desperately.

Han følte motet sitt svinne.

He felt his courage wane.

Men så husket han noe moren hans alltid sa, "Det verste som kan skje, er at hun sier nei."

But then he remembered something his mother always said, "The worst that can happen is she says no."

Sindre samlet all sin mot og gikk raskere.

Sindre gathered all his courage and walked faster.

"Astrid," sa han stille, men tydelig nok til at hun hørte.

"Astrid," he said quietly, but loud enough for her to hear.

Hun snudde seg og smilte.

She turned and smiled.

"Hei, Sindre!"

"Hi, Sindre!"

sa Astrid med et varmt smil.

Astrid said with a warm smile.

"Hun vet navnet mitt," tenkte Sindre med et lite håp.

"She knows my name," Sindre thought with a glimmer of hope.

"Jeg... eh..." Han holdt frem skisseboken.

"I... uh..." He held out his sketchbook.

"Jeg vil vise deg noe."

"I want to show you something."

Astrid tok skisseboken og begynte å bla forsiktig gjennom sidene.

Astrid took the sketchbook and began to carefully flip through the pages.

Øynene hennes lyste opp.

Her eyes lit up.

"Disse er fantastiske, Sindre!

"These are amazing, Sindre!

Har du tegnet alt dette?"

Did you draw all this?"

spurte hun beundrende.

she asked admiringly.

Sindre nikket, enda litt redd, men også stolt.

Sindre nodded, still a bit scared, but also proud.

"Ja.

"Yes.

Jeg tegner på fritiden."

I draw in my spare time."

"Du er veldig talentfull," sa Astrid.

"You are very talented," said Astrid.

"Jeg liker å tegne også, men jeg er ikke så god som deg."

"I like to draw too, but I'm not as good as you."

Sindre følte varmen spre seg gjennom hele kroppen.

Sindre felt warmth spread throughout his body.

For første gang følte han seg sett og forstått.

For the first time, he felt seen and understood.

De satte seg ned og begynte å snakke om tegningene, favorittblyantene, og deres inspirasjon.

They sat down and started talking about the drawings, favorite pencils, and their inspirations.

Dagen gikk, og før de visste ordet av det, hadde solen begynt å gå ned.

The day passed, and before they knew it, the sun had begun to set.

De utvekslet telefonnumre, lovet å holde kontakten, og planla å møtes igjen for å tegne sammen.

They exchanged phone numbers, promised to keep in touch, and planned to meet again to draw together.

Sindre gikk hjem den kvelden med en ny følelse.

Sindre went home that evening with a new feeling.

Han følte seg tryggere, motigere.

He felt more confident, braver.

Han visste nå at det å tørre å ta en sjanse kunne føre til fantastiske opplevelser.

Now he knew that daring to take a chance could lead to wonderful experiences.

Han hadde fått en ny venn og følte seg klar for flere nye eventyr.

He had made a new friend and felt ready for more new adventures.

Den dagen i Urban Park ville alltid være spesiell for Sindre.

That day in Urban Park would always be special for Sindre.

Ikke bare begynte vennskapet med Astrid den dagen, men også Sindre's nye selvtillit vokste fram.

Not only did the friendship with Astrid begin that day, but Sindre's new self-confidence also emerged.

Sommeren var bare begynnelsen, og nå gledet han seg til fremtiden.

The summer was just the beginning, and now he looked forward to the future.