Høyt oppe i Jotunheimen, hvor fjellene stirrer stolt over dalene, jobbet Eirik og Lars.

High up in Jotunheimen, where the mountains gaze proudly over the valleys, Eirik and Lars worked.

Eirik elsket de store grønnkledde åsene og de mektige fjellene.

Eirik loved the vast, green-clad hills and the mighty mountains.

Han kjente alle stiene som sine egne lommer.

He knew all the trails like the back of his hand.

Drømmen om å beskytte naturen var det som drev ham.

His dream of protecting nature was what drove him.

Lars, derimot, var mer pragmatisk.

Lars, on the other hand, was more pragmatic.

Han så på klokken i stedet for utsikten.

He looked at the clock instead of the view.

De var parkvoktere, og det var sommer.

They were park rangers, and it was summer.

Eirik og Lars gikk oppover en av stiene.

Eirik and Lars walked up one of the trails.

"Vi må inspisere denne stien før turistene kommer," sa Lars.

"We need to inspect this trail before the tourists arrive," said Lars.

Eirik nikket, men han var bekymret.

Eirik nodded, but he was worried.

De siste stormene hadde gjort stor skade.

The recent storms had caused significant damage.

"Se på denne stien," sa Eirik og pekte på en sprekk i bakken.

"Look at this trail," said Eirik, pointing to a crack in the ground.

"Det er farlig."

"It's dangerous."

Lars så på sprekken og trakk på skuldrene.

Lars looked at the crack and shrugged.

"Vi kan fikse det midlertidig.

"We can fix it temporarily.

Administrasjonen vil åpne stiene nå," svarte Lars.

The administration wants the trails open now," replied Lars.

Eirik rynket pannen.

Eirik frowned.

"Det er ikke trygt," sa han bestemt.

"It's not safe," he said firmly.

"Hvis vi ikke reparerer dette grundig, kan noen bli skadet."

"If we don't repair this thoroughly, someone could get hurt."

Lars sukket.

Lars sighed.

"Vi har ikke tid," protesterte han.

"We don't have time," he protested.

Gjennom hele dagen undersøkte de flere stier.

Throughout the day, they inspected several trails.

Skadene var overalt.

The damage was everywhere.

Eirik følte presset fra administrasjonen, men hans engasjement for sikkerhet var viktigere.

Eirik felt the pressure from the administration, but his commitment to safety was more important.

De vendte tilbake til hovedkvarteret med notatene sine.

They returned to headquarters with their notes.

På møtet med administrasjonen holdt Eirik pusten.

At the meeting with the administration, Eirik held his breath.

Han visste hva han måtte gjøre.

He knew what he had to do.

"Skadene er omfattende," begynte han.

"The damage is extensive," he began.

"Vi trenger mer tid for å sikre stiene."

"We need more time to secure the trails."

Sjefen rynket pannen.

The boss frowned.

"Vi må åpne stiene snart.

"We need to open the trails soon.

Turistene venter," sa han.

The tourists are waiting," he said.

Eirik tok et dypt pust.

Eirik took a deep breath.

"Jeg forstår, men hvis vi ikke gjør dette ordentlig, kan noen bli alvorlig skadet," sa han rolig og bestemt.

"I understand, but if we don't do this properly, someone could get seriously injured," he said calmly and firmly.

Stillhet fylte rommet.

Silence filled the room.

Eirik var redd for jobben sin, men han måtte stå for det han trodde på.

Eirik feared for his job, but he had to stand up for what he believed in.

Etter noen øyeblikk nikket sjefen motvillig.

After a few moments, the boss nodded reluctantly.

"Vi gir dere mer tid og ressurser," sa han.

"We'll give you more time and resources," he said.

Eirik følte en bølge av lettelse.

Eirik felt a wave of relief.

Senere den dagen satt Eirik alene på en fjelltopp og så ned på dalen.

Later that day, Eirik sat alone on a mountain top, looking down at the valley.

For første gang følte han en bølge av håp.

For the first time, he felt a surge of hope.

Hans arbeid betydde noe.

His work mattered.

Han tenkte på sin egen tap.

He thought about his personal losses.

Kanskje, gjennom omtenksomt arbeid, kunne han finne fred.

Maybe, through careful work, he could find peace.

Lars kom og satte seg ved siden av ham.

Lars came and sat next to him.

"Du har rett," sa Lars.

"You were right," said Lars.

"Det er viktig å gjøre dette ordentlig."

"It's important to do this properly."

Eirik smilte.

Eirik smiled.

Han visste at dette bare var begynnelsen på noe godt.

He knew this was just the beginning of something good.

Jotunheimens grønne åser og mektige fjell var tryggere nå, og i det øyeblikket forsto Eirik at hans dedikasjon hadde gjort en forskjell.

Jotunheimen's green hills and mighty mountains were safer now, and at that moment, Eirik realized that his dedication had made a difference.

Fjellene ville stå lenge, like mektige som hans beslutsomhet.

The mountains would stand tall for a long time, just as mighty as his determination.

Og i hjertet hans blomstret en ny styrke, en ny vilje til å beskytte de vakre skogene og stiene han elsket så høyt.

And in his heart, a new strength bloomed, a new resolve to protect the beautiful forests and trails he loved so dearly.