Solen skinte over Haakonsvern, og sjøen glitret som sølv.

The sun shone over Haakonsvern, and the sea glittered like silver.

Astrid sto ved kaiet og så på skipene.

Astrid stood by the quay, looking at the ships.

Hun følte en blanding av spenning og uro.

She felt a mix of excitement and unease.

Hun hadde ventet lenge på denne muligheten.

She had waited a long time for this opportunity.

Nå var hun her, klar til å bevise seg i sommerens kadetttrening.

Now she was here, ready to prove herself in the summer cadet training.

Henrik satt på en benk i nærheten.

Henrik sat on a bench nearby.

Han så ut som han ikke brydde seg, men inni seg var han nervøs.

He looked like he didn't care, but inside he was nervous.

Treningen var hard, og han var redd for å mislykkes.

The training was tough, and he was afraid of failing.

Han visste ikke hva han skulle forvente.

He didn't know what to expect.

De første dagene var fulle av øvelser og utfordringer.

The first days were full of exercises and challenges.

Astrid møtte mange av guttene i gruppen som ikke trodde hun kunne klare det.

Astrid met many of the boys in the group who didn't think she could make it.

"Dette er for tøft for jenter," sa en av dem lett.

"This is too tough for girls," one of them said lightly.

Men Astrid bestemte seg for å ikke la dem påvirke henne.

But Astrid decided not to let them affect her.

Hun jobbet hardt, øvde ekstra om kveldene og tok alle oppgavene på alvor.

She worked hard, practiced extra in the evenings, and took all the tasks seriously.

Hun var fast bestemt på å vise dem at hun var like god som hvem som helst.

She was determined to show them that she was just as good as anyone else.

Henrik slet med de fysiske delene av treningen.

Henrik struggled with the physical parts of the training.

Han var god på teori, men når det kom til løping og styrketrening, var han alltid blant de siste.

He was good at theory, but when it came to running and strength training, he was always among the last.

En dag satt han alene etter en spesielt krevende øvelse.

One day, he sat alone after an especially demanding exercise.

Astrid kom bort til ham.

Astrid came over to him.

"Hei Henrik," sa hun og satte seg.

"Hey Henrik," she said, sitting down.

"Er du ok?"

"Are you okay?"

"Jeg vet ikke," svarte han.

"I don't know," he replied.

"Jeg føler meg ikke god nok.

"I don't feel good enough.

Jeg er alltid den siste."

I'm always the last."

Astrid smilte oppmuntrende.

Astrid smiled encouragingly.

"Du er ikke alene om å føle det sånn.

"You're not alone in feeling that way.

Vi kan hjelpe hverandre."

We can help each other."

Henrik så overrasket ut.

Henrik looked surprised.

"Tror du virkelig det?"

"Do you really think so?"

"Ja," sa Astrid bestemt.

"Yes," said Astrid firmly.

"Vi kan trene sammen.

"We can train together.

Vi kan bli bedre sammen."

We can get better together."

De begynte å øve sammen hver dag.

They started practicing together every day.

Astrid hjalp Henrik med løping og styrketrening, og Henrik delte sin kunnskap om navigasjon og taktikk med Astrid.

Astrid helped Henrik with running and strength training, and Henrik shared his knowledge of navigation and tactics with Astrid.

De ble et godt team.

They became a good team.

En dag annonserte instruktøren at det var tid for den siste store øvelsen.

One day, the instructor announced that it was time for the final big exercise.

Det var en krevende oppgave som krevde samarbeid og utholdenhet.

It was a demanding task that required teamwork and endurance.

Astrid og Henrik kjente nervene krype inn.

Astrid and Henrik felt the nerves creep in.

Øvelsen startet.

The exercise started.

De måtte navigere gjennom et krevende terreng, svømme over en stor innsjø og til slutt hente en tung kasse fra bunnen av sjøen.

They had to navigate through demanding terrain, swim across a large lake, and finally retrieve a heavy crate from the bottom of the sea.

Mange av de andre gruppene begynte å falle fra, men Astrid og Henrik holdt sammen.

Many of the other groups began to fall behind, but Astrid and Henrik stuck together.

De støttet hverandre og presset gjennom smerte og utmattelse.

They supported each other and pushed through pain and exhaustion.

Da de krysset målstreken med kassen i hendene, var de utmattet men glade.

When they crossed the finish line with the crate in their hands, they were exhausted but happy.

De hadde gjort det.

They had done it.

De hadde klart det sammen.

They had made it together.

Instruktøren smilte stolt.

The instructor smiled proudly.

"Godt jobbet," sa han.

"Well done," he said.

"Dere har vist hva ekte samarbeid betyr."

"You have shown what true collaboration means."

Astrid så på Henrik og smilte.

Astrid looked at Henrik and smiled.

"Vi gjorde det," sa hun.

"We did it," she said.

Henrik nikket.

Henrik nodded.

Han følte en ny bølge av selvtillit skyte gjennom seg.

He felt a new wave of confidence surge through him.

"Ja, vi gjorde det.

"Yes, we did it.

Sammen."

Together."

Tiden på Haakonsvern endte med at Astrid og Henrik ikke bare bestod, men gjorde det med stil.

Their time at Haakonsvern ended with Astrid and Henrik not only passing, but doing so with style.

De hadde lært at støtte og samarbeid kunne overvinne selv de tøffeste utfordringene.

They had learned that support and collaboration could overcome even the toughest challenges.

Astrid fikk respekt fra sine kolleger, og Henrik fant sin indre styrke.

Astrid earned the respect of her colleagues, and Henrik found his inner strength.

Sommeren var over, men minnene og lærdommene ville de bære med seg for alltid.

The summer was over, but the memories and lessons would stay with them forever.