Aksels hjerte banket raskt mens han åpnet døren til Oslo Politikammer.

Aksel's heart was pounding as he opened the door to the Oslo Police Department.

Lufta var fylt med lyden av summende samtaler og ringende telefoner.

The air was filled with the sound of buzzing conversations and ringing phones.

Veggene var dekket av oppslag på norsk, og sommersola strålte gjennom store vinduer, kastet lange skygger på det flislagte gulvet.

The walls were covered with notices in Norwegian, and the summer sun streamed through large windows, casting long shadows on the tiled floor.

Han hadde ikke sovet på flere dager.

He hadn't slept for days.

Tankene om hans yngre bror som kunne være i fare, plaget ham konstant.

Thoughts of his younger brother, who might be in danger, constantly tormented him.

Ingrid satt ved et skrivebord nær vinduet.

Ingrid sat at a desk near the window.

Hun så opp da Aksel nærmet seg, og møtte blikket hans med et varmt smil.

She looked up as Aksel approached and met his gaze with a warm smile.

"Hei, kan jeg hjelpe deg med noe?" spurte hun vennlig.

"Hi, can I help you with something?" she asked kindly.

Aksel kremtet. "Ja, jeg må melde om en savnet person. Min lillebror. Han har vært borte i flere dager."

Aksel cleared his throat. "Yes, I need to report a missing person. My little brother. He’s been gone for several days."

Ingrid nikket og viste ham en stol. "Fortell meg alt du vet," sa hun mens hun gjorde seg klar til å notere.

Ingrid nodded and showed him a chair. "Tell me everything you know," she said while getting ready to take notes.

Aksel fortalte henne alt. Hans bror, Markus, hadde vært utadvent, lett å omgås og alltid på farten.

Aksel told her everything. His brother, Markus, had been outgoing, easy to get along with, and always on the move.

Men for noen dager siden hadde han plutselig forsvunnet.

But a few days ago, he had suddenly disappeared.

Aksel følte seg skyldig. Kanskje han ikke hadde vært nok oppmerksom.

Aksel felt guilty. Maybe he hadn’t been attentive enough.

Ingrid lyttet nøye. Hun hadde selv en bror. De hadde glidd fra hverandre over årene.

Ingrid listened carefully. She had a brother herself. They had drifted apart over the years.

Hun skjulte smerten, men noen tilfeller traff henne hardere enn andre.

She hid the pain, but some cases hit her harder than others.

Dette var et slikt tilfelle.

This was one of those cases.

"Vi skal hjelpe deg med å finne Markus," sa hun bestemthjertet.

"We will help you find Markus," she said, determined.

"Men først må vi få så mange detaljer som mulig."

"But first, we need to get as many details as possible."

Ingrid og Aksel jobbet sammen gjennom dagen.

Ingrid and Aksel worked together throughout the day.

De fylte ut skjemaer, kontaktet venner og familie, og sjekket flere mulige steder.

They filled out forms, contacted friends and family, and checked various possible locations.

Aksel strevde med byråkratiet, men Ingrid var der for å lede ham gjennom det hele.

Aksel struggled with the bureaucracy, but Ingrid was there to guide him through it all.

Hun løftet telefonrøret for hundrede gang den dagen, mens Aksel betraktet henne med en blanding av håp og tvil.

She picked up the phone for the hundredth time that day, while Aksel watched her with a mix of hope and doubt.

"Vi må følge alle spor," sa Ingrid en times tid senere.

"We need to follow every lead," Ingrid said an hour later.

"Har han noen spesielle steder han liker å gå til?"

"Does he have any special places he likes to go to?"

Aksel stoppet opp. Han husket gamle samtaler med Markus.

Aksel paused. He remembered old conversations with Markus.

"Jo, han snakket alltid om å dra til en innsjø utenfor byen, ettersom det er et sted han roet seg ned."

"Well, he always talked about going to a lake outside the city, as it was a place where he could calm down."

De to dro straks av gårde.

They set off immediately.

På vei tenkte Aksel på hvordan han hadde nølt med å stole på Ingrid.

On the way, Aksel thought about how he had hesitated to trust Ingrid.

Men nå følte han en vag følelse av takknemlighet mot henne.

But now he felt a faint sense of gratitude towards her.

De hadde arbeidet raskt og gått gjennom detaljer han ikke hadde tenkt på alene.

They had worked quickly and gone through details he hadn’t considered on his own.

Ved innsjøen så de til slutt en liten skygge i vannkanten.

At the lake, they finally saw a small figure by the water's edge.

Markus! Han lå bevisstløs, men pustet.

Markus! He was unconscious but breathing.

Aksel skrek navnet hans mens Ingrid ringte etter hjelp.

Aksel shouted his name while Ingrid called for help.

Markus åpnet øynene sakte.

Markus slowly opened his eyes.

"Aksel?" mumlet han svak.

"Aksel?" he murmured weakly.

"Jeg ville ha litt tid for meg selv, men jeg skled og slo hodet mitt."

“I needed some time to myself, but I slipped and hit my head.”

Aksel holdt broren tett inntil seg.

Aksel held his brother tightly.

"Ikke gjør dette igjen, Markus. Du skremte meg."

"Don’t do this again, Markus. You scared me."

Ingrid sto litt vekk og smilte for seg selv.

Ingrid stood a bit away, smiling to herself.

Hun trengte også denne opplevelsen.

She needed this experience too.

Denne gangen hadde et tilfelle gått bra, og det minnet henne om hvorfor hun gjorde denne jobben.

This time, a case had ended well, reminding her why she did this job.

Kanskje det var tid for å kontakte sin egen bror.

Maybe it was time to contact her own brother.

Aksel og Markus kjørte hjem kort tid senere.

Aksel and Markus drove home shortly after.

Aksel hadde lært å stole på andre, og Ingrid hadde åpnet hjertet sitt litt mer.

Aksel had learned to trust others, and Ingrid had opened her heart a bit more.

Sommervinden blåste lett gjennom Oslo, og bak dem summet alltid Oslo Politikammer, en stadig påminnelse om både de tapt og de funnet.

The summer breeze blew gently through Oslo, and behind them, the Oslo Police Department buzzed on, a constant reminder of both the lost and the found.