Sola skinte varmt over Sognefjord, og bølgene glitret som små diamanter.

The sun shone warmly over the Sognefjord, and the waves glittered like tiny diamonds.

Sofie stod på brygga foran familiehytta.

Sofie stood on the pier in front of the family cabin.

Hun pustet dypt inn og kjente den rene, friske lufta fylle lungene hennes.

She took a deep breath, feeling the clean, fresh air fill her lungs.

Det var sommer, og hun hadde reist fra byen for å finne litt ro.

It was summer, and she had traveled from the city to find some peace.

Hytta lå idyllisk til ved vannkanten, omringet av grønnkledde fjell.

The cabin was idyllically situated by the water's edge, surrounded by green-clad mountains.

Fuglene kvitret i trærne, og vinden raslet forsiktig i bladene.

The birds chirped in the trees, and the wind gently rustled the leaves.

Sofie elsket dette stedet, men nå føltes alt annerledes.

Sofie loved this place, but now everything felt different.

Familien hennes har vært splittet de siste årene.

Her family had been divided in recent years.

Krangler og misforståelser hadde skapt en avstand mellom dem.

Arguments and misunderstandings had created a distance between them.

Sofie visste at hun trengte denne tiden alene for å tenke og filtrere følelsene sine.

Sofie knew she needed this time alone to think and filter her feelings.

Men tankene på familiens forventninger og de uløste problemene gnagde konstant i hodet hennes.

But thoughts of her family’s expectations and the unresolved issues constantly gnawed at her mind.

Hun klarte ikke å slappe av helt.

She couldn’t fully relax.

En ettermiddag satt Sofie ved vannkanten og stirret ut over fjorden.

One afternoon, Sofie sat by the water's edge, staring out over the fjord.

Hun tok fram telefonen og kikket på kontaktlista.

She took out her phone and glanced at her contacts.

Blikket hennes stoppet på navnet til søsteren, Anna.

Her gaze stopped at her sister's name, Anna.

De hadde knapt snakket på mange måneder.

They had barely spoken in months.

Sofie følte en voksende klump i halsen.

Sofie felt a growing lump in her throat.

Kanskje det var på tide å ta en samtale, selv om det ville være vanskelig.

Maybe it was time to have a conversation, even though it would be difficult.

Sofie nølte, men trykket til slutt på ring-knappen.

Sofie hesitated but eventually pressed the call button.

Hjertet hennes banket raskt mens den ringte.

Her heart raced as it rang.

Etter noen minutter svarte Anna.

After a few moments, Anna answered.

"Sofie?"

"Sofie?"

Annas stemme var nølende.

Anna’s voice was hesitant.

"Hei, Anna," sa Sofie rolig.

"Hi, Anna," Sofie said calmly.

"Hvordan har du det?"

"How are you?"

De startet med småprat, men Sofie visste hva hun måtte gjøre.

They started with small talk, but Sofie knew what she had to do.

Hun måtte konfrontere følelsene sine.

She had to confront her feelings.

"Jeg har savnet deg," sa hun.

"I’ve missed you," she said.

"Jeg føler at vi har glidd fra hverandre, og det gjør vondt."

"I feel like we’ve drifted apart, and it hurts."

Det ble stille i andre enden.

There was silence on the other end.

Sofie kjente tårene presse på.

Sofie felt tears pressing on.

Så hørte hun Anna sukke.

Then she heard Anna sigh.

"Jeg vet," sa Anna til slutt.

"I know," Anna finally said.

"Jeg har også savnet deg.

"I’ve missed you too.

Det har vært vanskelig."

It’s been hard."

Samtalen ble raskt følelsesladet.

The conversation quickly became emotional.

De snakket om de gamle sårene, misforståelsene og forventningene som hadde ført til avstanden.

They talked about the old wounds, misunderstandings, and expectations that had led to the distance.

Tårer ble felt, og stemmene deres skjelvet.

Tears were shed, and their voices trembled.

Men midt i alt oppdaget de noe viktig.

But amidst it all, they discovered something important.

De hadde begge vært såret, men de ville begge reparere forholdet.

Both had been hurt, but both wanted to repair the relationship.

De innså at de trengte hverandre.

They realized they needed each other.

"Kan vi møtes?"

"Can we meet?"

spurte Anna forsiktig.

Anna asked cautiously.

"Jeg vil gjerne snakke mer og finne ut av ting."

"I’d like to talk more and figure things out."

"Ja, det vil jeg også," svarte Sofie med en lettelse i stemmen.

"Yes, I’d like that too," Sofie replied with a sense of relief in her voice.

"Vi tar det ett skritt av gangen."

"We’ll take it one step at a time."

De avsluttet samtalen med et løfte om å møtes snart.

They ended the conversation with a promise to meet soon.

Sofie ble sittende igjen ved fjorden, men nå føltes luften lettere.

Sofie remained by the fjord, but now the air felt lighter.

Hun hadde tatt et viktig skritt mot å helbrede familien.

She had taken an important step toward healing her family.

Nå kunne hun nyte resten av sommeren ved Sognefjord med et nytt håp i hjertet.

Now she could enjoy the rest of the summer at Sognefjord with new hope in her heart.

Hun følte seg sterkere og mer målrettet.

She felt stronger and more determined.

Familien betydde alt for henne, og hun var klar for å jobbe for å gjenopprette båndene de en gang hadde.

Family meant everything to her, and she was ready to work to restore the bonds they once had.

Fra denne roen ved fjorden, så framtiden lysere ut enn på lenge.

From this calm by the fjord, the future looked brighter than it had in a long time.