Gjennom de knuste vinduene snek solstrålene seg inn i det gamle skolebygget.

Through the shattered windows, sunbeams snuck into the old school building.

Astrid sto ved inngangsdøren og pustet dypt.

Astrid stood by the entrance door and took a deep breath.

Skolen hadde en gang vært fylt med latter og liv.

The school had once been filled with laughter and life.

Nå var den et hjemsøkt sted, overgrodd av naturen og forlatt av menneskene.

Now, it was a haunted place, overgrown by nature and abandoned by humans.

Hun visste risikoen, men hun måtte inn.

She knew the risks, but she had to go in.

Lillesøsteren, Ingrid, ventet.

Little sister Ingrid was waiting.

De trengte mat og medisiner.

They needed food and medicine.

Astrid var erfaren.

Astrid was experienced.

Hun hadde overlevd lenge i en verden hvor farer lurte rundt hvert hjørne.

She had survived long in a world where dangers lurked around every corner.

Hun måtte bruke sine ferdigheter klokt.

She had to use her skills wisely.

Astrid listet seg inn i korridoren.

Astrid crept into the corridor.

Hun husket skolens layout.

She remembered the school's layout.

Hun hadde gått her selv som barn.

She had attended here herself as a child.

Biblioteket lå til høyre.

The library was on the right.

Der pleide det å være en førstehjelpsstasjon.

There used to be a first aid station there.

Lover om farlige skapninger og konkurrenter svirret i hodet.

Laws about dangerous creatures and competitors swirled in her head.

Plutselig hørte hun skritt.

Suddenly, she heard footsteps.

Hun presset seg inn i en nisje og holdt pusten.

She pressed herself into a niche and held her breath.

En annen skikkelse kom rundt hjørnet.

Another figure came around the corner.

En mann.

A man.

Han hadde tydeligvis også hørt om skolen og dens muligheter.

He had evidently also heard about the school and its opportunities.

Astrid visste ikke om hun kunne stole på ham, men hun hadde ikke noe valg.

Astrid didn't know if she could trust him, but she had no choice.

«Hei,» hvisket hun lavt, og kom sakte frem.

"Hey," she whispered softly, stepping forward slowly.

Mannen snudde seg raskt, skremt.

The man turned quickly, startled.

«Hvem er du?

"Who are you?"

» spurte han.

he asked.

«Jeg heter Astrid.

"My name is Astrid.

Jeg er her for å finne mat og medisiner,» svarte hun.

I'm here to find food and medicine," she replied.

«Kanskje vi kan hjelpe hverandre?

"Maybe we can help each other?"

»Mannen nølte, men nikket til slutt.

The man hesitated but finally nodded.

«Jeg heter Erik.

"My name is Erik.

Jeg leter også etter forsyninger.

I'm also looking for supplies."

»De startet med å søke sammen.

They began searching together.

Astrid brukte sin kunnskap om bygget til å finne trygge stier.

Astrid used her knowledge of the building to find safe paths.

Erik viste seg å være nyttig.

Erik proved to be useful.

Han kjente til de muterte skapningene og hvordan de kunne unngås.

He was familiar with the mutated creatures and how to avoid them.

De fant et gammelt lagerrom fylt med hermetikk.

They found an old storage room filled with canned goods.

En stor del av medisinforsyningene var fremdeles på plass.

A large part of the medical supplies was still intact.

Astrid pustet lettet ut.

Astrid sighed with relief.

De ville klare en måned til.

They would manage for another month.

På vei tilbake til utgangen, møtte de en gruppe rivaliserende scavengere.

On their way back to the exit, they encountered a group of rival scavengers.

Erik og Astrid visste at de ikke kunne kjempe og vinne.

Erik and Astrid knew they couldn't fight and win.

Astrid holdt Erik tilbake og hvisket: «La oss prøve å prate.

Astrid held Erik back and whispered, "Let's try to talk."

»Hun gikk frem og løftet hendene.

She stepped forward and raised her hands.

«Vi har forsyninger.

"We have supplies.

Vi kan dele.

We can share.

Ingen grunn til kamp.

No need for a fight."

»Lederen for gruppen stirret på henne, usikker.

The leader of the group stared at her, uncertain.

Etter en lang pause sa han: «Greit.

After a long pause, he said, "Alright.

Vi deler.

We share."

»De delte forsyningene, og begge grupper dro videre, rikere på mat og medisiner.

They divided the supplies, and both groups moved on, richer in food and medicine.

Erik smilte til Astrid.

Erik smiled at Astrid.

«Det var modig.

"That was brave.

Du reddet oss.

You saved us."

»Astrid smilte tilbake.

Astrid smiled back.

«Jeg lærte noe i dag.

"I learned something today.

Noen ganger er allianser bedre enn å kjempe.

Sometimes alliances are better than fighting."

» Hun så på den ruinen som en gang var hennes skole og følte et snev av håp.

She looked at the ruins that had once been her school and felt a glimmer of hope.

Kanskje det fortsatt var mulig å bygge noe nytt i en ødelagt verden.

Maybe it was still possible to build something new in a broken world.

Med tung sekk, men lett hjerte, gikk Astrid tilbake mot Ingrid, viss på at de for en stund til var trygge.

With a heavy bag but a light heart, Astrid walked back towards Ingrid, confident that they were safe for a while longer.

Hun hadde møtt farer med mot og kunnskap, og nå hadde hun oppdaget verdien i samarbeid.

She had faced dangers with courage and knowledge, and now she had discovered the value of cooperation.

I denne harde verden var det fortsatt plass for tillit.

In this harsh world, there was still room for trust.