Huset til Lars, Ingrid og Astrid var alltid fylt med lys om sommeren.

The house of Lars, Ingrid, and Astrid was always filled with light in the summer.

Solen skinte gjennom de store vinduene i stuen og køkkenet.

The sun shone through the large windows in the living room and kitchen.

Med en blanding av moderne og tradisjonelle norske elementer føltes hjemmet både koselig og romslig.

With a mix of modern and traditional Norwegian elements, the home felt both cozy and spacious.

Sent en kveld, dagen før skolestart, satt Lars på rommet sitt.

Late one evening, the day before the start of the school year, Lars sat in his room.

Han stirret på bøker og papirer som lå spredt utover pulten.

He stared at the books and papers scattered across his desk.

"Hvordan skal jeg klare dette året?"

"How am I going to manage this year?"

tenkte han.

he thought.

Han var siste års elev på videregående, og alle forventet mye av ham.

He was in his final year of high school, and everyone expected a lot from him.

Nede i stuen satt Ingrid og Astrid og snakket om den nye skolen.

Downstairs in the living room, Ingrid and Astrid were talking about the new school.

Ingrid skulle begynne på ungdomsskolen og var nervøs.

Ingrid was about to start middle school and was nervous.

"Jeg er redd jeg ikke får noen venner," sa Ingrid stille.

"I’m afraid I won’t make any friends," Ingrid said quietly.

Astrid klappet henne på ryggen.

Astrid patted her on the back.

"Du er så snill, Ingrid.

"You are so kind, Ingrid.

Du vil finne mange nye venner."

You will make many new friends."

Men Astrid kunne ikke skjule sin egen bekymring.

But Astrid couldn't hide her own worries.

Hun ønsket det beste for barna sine, men frykten for at noe skulle gå galt, lå tungt i hennes hjerte.

She wanted the best for her children, but the fear that something might go wrong weighed heavily on her heart.

"Må alt være perfekt?"

"Does everything have to be perfect?"

tenkte hun.

she thought.

Noen minutter senere kom Lars ned fra rommet sitt.

A few minutes later, Lars came down from his room.

"Mamma, vi må snakke," sa han bestemt.

"Mom, we need to talk," he said firmly.

Astrid så på ham og så alvor i øynene hans.

Astrid looked at him and saw the seriousness in his eyes.

De satte seg ved kjøkkenbordet, og Ingrid fulgte tett etter.

They sat at the kitchen table, and Ingrid followed closely after.

"Jeg føler et stort press," begynte Lars.

"I feel a lot of pressure," Lars began.

"Jeg vet at du vil at jeg skal gjøre det bra, men jeg er så stresset.

"I know you want me to do well, but I am so stressed.

Jeg vil finne min egen vei."

I want to find my own path."

Astrid ble stille.

Astrid fell silent.

Hun visste at Lars hadde rett.

She knew Lars was right.

Hun trakk pusten dypt og så på sønnen sin.

She took a deep breath and looked at her son.

"Jeg er så lei meg, Lars," sa hun mykt.

"I am so sorry, Lars," she said softly.

"Jeg vil være mer støttende.

"I want to be more supportive.

Jeg lover."

I promise."

En tåre trillet nedover kinnet hennes.

A tear rolled down her cheek.

Lars kjente lettelse.

Lars felt relieved.

Ingrid så på samtalen og følte motet vokse i henne.

Ingrid watched the conversation and felt courage grow within her.

Hvis Lars kunne være ærlig, kunne hun også.

If Lars could be honest, she could too.

Neste morgen, på vei til den nye skolen, kjente hun både nervøsitet og spenning.

The next morning, on the way to her new school, she felt both nervousness and excitement.

Da hun kom til skolen, så hun en gruppe jenter som satt og lo.

When she arrived at school, she saw a group of girls sitting and laughing.

Med sterk besluttsomhet gikk hun bort til dem.

With strong determination, she approached them.

"Hei, jeg heter Ingrid," sa hun.

"Hi, my name is Ingrid," she said.

Jentene smilte og svarte vennlig.

The girls smiled and responded kindly.

"Bli med oss, Ingrid!"

"Join us, Ingrid!"

Den kvelden samlet familien seg ved middagsbordet.

That evening, the family gathered around the dinner table.

Lars og Ingrid delte sine historier om dagen.

Lars and Ingrid shared their stories about the day.

Lars følte seg lettere, og Ingrid smilte mer selvsikkert enn noen gang før.

Lars felt lighter, and Ingrid smiled more confidently than ever before.

Astrid så på barna sine med stolthet.

Astrid looked at her children with pride.

Hun visste at hun hadde mye å lære, men hun var klar til å støtte dem på deres egne veier.

She knew she had much to learn, but she was ready to support them on their own paths.

"Vi klarer dette sammen," sa hun stille, full av håp.

"We can do this together," she said quietly, full of hope.

Og slik begynte et nytt skoleår for Lars og Ingrid, fylt med nye utfordringer og nye muligheter, men også med nyvunnet styrke og forståelse.

And so began a new school year for Lars and Ingrid, filled with new challenges and new opportunities, but also with newfound strength and understanding.