Skyen glir sakte over den grå himmelen, mens det krystallklare vannet langt nedenfor kjenner vinden som begynner å øke.

The clouds drift slowly across the gray sky while the crystal-clear water far below feels the wind beginning to pick up.

Lars står på kanten av Trolltunga, en av Norges mest kjente fjellformasjoner.

Lars stands on the edge of Trolltunga, one of Norway's most famous rock formations.

Han føler at hjertet banker hardt i brystet.

He can feel his heart pounding in his chest.

Ingrid smiler ved siden av ham, uvitende om den indre kampen han står ovenfor.

Ingrid smiles beside him, unaware of the inner struggle he is facing.

"Er det ikke fantastisk?"

"Isn't it amazing?"

sier Ingrid entusiastisk.

Ingrid says enthusiastically.

Hun tar noen skritt nærmere kanten for å få et bedre bilde.

She takes a few steps closer to the edge to get a better picture.

Lars nikker, men han stirrer ikke på utsikten.

Lars nods, but he isn't looking at the view.

Blikket hans er festet til føttene sine, kanten ser uendelig langt unna ut.

His gaze is fixed on his feet, and the edge seems endlessly far away.

Som barn hadde han vært ute for et stygt fall fra et tre.

As a child, he had experienced a nasty fall from a tree.

Siden da hadde høyder fått magen hans til å vrenge seg.

Since then, heights made his stomach churn.

Men han ville ikke at Ingrid skulle finne ut.

But he didn’t want Ingrid to find out.

Dette skulle være en hyggelig tur, en mulighet til å glemme frykten og nyte en dag med vennskap.

This was supposed to be a pleasant trip, a chance to forget his fear and enjoy a day of friendship.

Men været skifter plutselig.

But the weather changes suddenly.

Mørke skyer samler seg, og en storm nærmer seg raskt.

Dark clouds gather, and a storm approaches quickly.

Vinden pisker rundt dem, og regndråper begynner å falle tungt.

The wind whips around them, and raindrops begin to fall heavily.

Forsiktig, de må nå tilbake før det blir verre.

Carefully, they need to head back before it gets worse.

"Ingrid, vi må dra," roper Lars over vinden.

"Ingrid, we have to go," Lars shouts over the wind.

Hun snur seg mot ham, alvor i øynene.

She turns to him, seriousness in her eyes.

"Ja, vi kan ikke bli her."

"Yes, we can't stay here."

Hun begynner å gå, men Lars følger nølende etter.

She starts to walk, and Lars follows hesitantly.

Stien er våt og glatt, og han kjenner angsten bygge seg opp.

The path is wet and slippery, and he feels the anxiety building up.

Da de beveger seg langs Trolltunga, føler Lars seg svimmel.

As they move along Trolltunga, Lars feels dizzy.

Hver gufs av vind virker sterkere, og hans tidligere selvsikkerhet svinner hen.

Every gust of wind seems stronger, and his earlier confidence fades.

Ingrid merker hans sakte tempo.

Ingrid notices his slow pace.

"Lars, går det bra?"

"Lars, are you okay?"

spør hun med en bekymret stemme.

she asks with a concerned voice.

Han stopper.

He stops.

Dette er øyeblikket.

This is the moment.

Han kan late som ingenting, eller han kan være ærlig.

He can pretend nothing is wrong, or he can be honest.

Regnet slår nå som små nåler mot huden, og han håper på styrke.

The rain now strikes like tiny needles against his skin, and he hopes for strength.

"Ingrid, jeg...

"Ingrid, I...

Jeg er redd for høyder," innrømmer han endelig.

I'm afraid of heights," he finally admits.

Ordene føles både skremmende og frigjørende.

The words feel both terrifying and liberating.

Ingrid ser på ham, overrasket men forståelsesfull.

Ingrid looks at him, surprised but understanding.

Hun smiler svakt.

She smiles faintly.

"Hvorfor sa du ikke det før?

"Why didn't you say so earlier?

Det er helt greit, Lars.

It's completely fine, Lars.

Jeg er her for å hjelpe deg."

I'm here to help you."

Med Ingrid ved sin side tar Lars små, forsiktige skritt.

With Ingrid by his side, Lars takes small, cautious steps.

Hun fører ham stødig mens stormen raser rundt dem.

She guides him steadily as the storm rages around them.

Sammen finner de små fotfester på den glatte stien.

Together, they find small footholds on the slippery path.

Han fokuserer på hennes stemme, hennes beroligende ord som leder dem sikkert tilbake.

He focuses on her voice, her calming words leading them safely back.

Det føles som en evighet før de når trygg grunn igjen, langt unna kantene og farene.

It feels like an eternity before they reach solid ground again, far from edges and dangers.

Lars pustet tungt ut, lettet og takknemlig.

Lars exhales deeply, relieved and grateful.

Han ser på Ingrid med nytt lys.

He looks at Ingrid in a new light.

Frykten er ikke borte, men han innser noe viktig: å være sårbar kan bringe folk nærmere.

The fear isn't gone, but he realizes something important: being vulnerable can bring people closer.

"Jeg tror jeg skylder deg en middag," sier han lettere, til tross for den kalde sommerregnet som omfavner dem.

"I think I owe you a dinner," he says lightly, despite the cold summer rain enveloping them.

Ingrid ler og klapper ham på skuldrene.

Ingrid laughs and pats him on the shoulder.

"Jeg aksepterer!

"I accept!

Men neste gang, kanskje noe på bakken."

But next time, maybe something on the ground."

De begynner å gå tilbake til bilen sammen, hver stormbyge og hver utfordring lettere overvunnet når de deler dem.

They begin to walk back to the car together, each stormy gust and challenge easier to overcome when shared.

Lars vet nå at frykten er lettere å bære når man ikke bærer den alene.

Lars now knows that fear is easier to bear when you don't carry it alone.