Sindre pustet dypt inn.

Sindre took a deep breath.

Han så utover Frogner Park, der høstfargene lyste opp omgivelsene.

He gazed over Frogner Park, where the autumn colors lit up the surroundings.

Trærne var kledd i røde, oransje og gylne blader som tente parken med en lysende glød.

The trees were adorned with red, orange, and golden leaves that set the park aglow.

Ved siden av ham sto Ingrid, smilende og entusiastisk, klar for en dag fylt med kunst og samtale.

Next to him stood Ingrid, smiling and enthusiastic, ready for a day filled with art and conversation.

Det var Sindre og Ingrids første date.

It was Sindre and Ingrid's first date.

Sindre, litt sjenert, ønsket å gjøre et godt inntrykk.

Sindre, a bit shy, wanted to make a good impression.

Han visste at Ingrid elsket skulpturer, så han tenkte å vise henne rundt i parken og fortelle henne om de forskjellige kunstverkene.

He knew Ingrid loved sculptures, so he thought of showing her around the park and telling her about the different artworks.

Han ville bruke sin kunnskap om kunst til å fange hennes interesse.

He wanted to use his knowledge of art to capture her interest.

De begynte å gå hånd i hånd nedover stien, omringet av de praktfulle skulpturene Vigeland hadde skapt.

They started to walk hand in hand down the path, surrounded by the magnificent sculptures Vigeland had created.

Ingrid lyttet til Sindre mens han fortalte om kunstverkene.

Ingrid listened to Sindre as he talked about the artworks.

Han fortalte historiene bak skulpturene, noe som vekket Ingrids nysgjerrighet enda mer.

He shared the stories behind the sculptures, which piqued Ingrid's curiosity even more.

Men Sindre kjente på nervene.

But Sindre felt his nerves.

Været var kjølig, og han fryktet en regnskur.

The weather was cool, and he feared a rain shower.

Likevel bestemte han seg for å være spontan.

Nevertheless, he decided to be spontaneous.

Han pekte på favorittskulpturen sin, "Sinnataggen", og snakket om hvor mye han beundret dens uttrykksfulle enkelhet.

He pointed out his favorite sculpture, "Sinnataggen," and spoke about how much he admired its expressive simplicity.

Plutselig brøt himmelen opp, og lette dråper begynte å falle.

Suddenly, the sky opened up, and light drops began to fall.

Ingrid lo og trakk Sindre med seg for å søke ly under et stort tre.

Ingrid laughed and pulled Sindre along to take shelter under a large tree.

De satte seg på en benk, litt våte men lattermilde.

They sat on a bench, a bit wet but full of laughter.

En uventet intimitet oppsto mellom dem under treets calligrafigrenser.

An unexpected closeness emerged between them under the tree's calligraphic branches.

Med regnet som en mild bakgrunnsmusikk fortalte Sindre en historie fra sin barndom, om hvordan han hadde blitt interessert i kunst.

With the rain as gentle background music, Sindre told a story from his childhood about how he became interested in art.

Han delte et minne om en gang han hadde sett en klassisk skulptur i Roma og forstått øyeblikkets skjønnhet.

He shared a memory of once seeing a classic sculpture in Rome and understanding the beauty of the moment.

Ingrid lyttet oppmerksomt, hennes øyne fortalte at hun verdsatte hans ærlighet.

Ingrid listened attentively, her eyes conveying that she appreciated his honesty.

Regnet stoppet like brått som det begynte, og de bestemte seg for å gå til en kafé i nærheten for varm sjokolade.

The rain stopped as abruptly as it had started, and they decided to head to a nearby café for hot chocolate.

På vei dit, følte Sindre seg lettere.

On their way there, Sindre felt lighter.

Han hadde våget å vise litt av seg selv, og Ingrid hadde respondert med varme.

He had dared to show a bit of himself, and Ingrid had responded with warmth.

De satt ved kafeens vindu og nippet til sjokoladen, byens liv rundt dem som en stille film.

They sat by the café window, sipping chocolate, as the city's life unfolded around them like a silent film.

Sindre merket en ny selvtillit i hvordan han uttrykte seg.

Sindre noticed a new confidence in how he expressed himself.

Ingrid kunne se en spennende dybde hos Sindre og ønsket å vite mer.

Ingrid could see an intriguing depth in Sindre and wanted to know more.

Sindre hadde lært noe viktig denne dagen. At å være åpen ikke var så skremmende som han hadde trodd.

Sindre had learned something important that day: being open wasn't as daunting as he had thought.

Ingrid følte at hun hadde fått et lite innblikk i en rikdom av tanker som lå under Sindre sitt rolige ytre.

Ingrid felt she had gotten a small glimpse into a wealth of thoughts beneath Sindre's calm exterior.

Da de gikk ut av kafeen, hånd i hånd, visste de at dette bare var begynnelsen.

As they left the café, hand in hand, they knew this was just the beginning.

Sammen gikk de over høstløvene, klare for flere samtaler og eventyr.

Together, they walked over the autumn leaves, ready for more conversations and adventures.