Det var en klar, krisp høstmorgen på Ålesund barneskole.

It was a clear, crisp autumn morning at Ålesund Elementary School.

Bladene danset i lufta med sine røde og gylne farger.

Leaves danced in the air with their red and golden colors.

Skolegården var full av liv, med barn som lekte og lo.

The schoolyard was full of life, with children playing and laughing.

Det var Lars sin første dag på den nye skolen.

It was Lars' first day at the new school.

Han sto stille og så på alle de nye ansiktene.

He stood still, watching all the new faces.

Lars følte seg litt nervøs.

Lars felt a bit nervous.

Han var en sjenert gutt, bare åtte år gammel.

He was a shy boy, only eight years old.

Han elsket å tegne, men fant det vanskelig å få nye venner.

He loved to draw but found it difficult to make new friends.

I klasserommet snakket læreren om dagens planer, men Lars tenkte på hvordan han kunne finne noen som likte tegning like mye som ham.

In the classroom, the teacher talked about the day's plans, but Lars was thinking about how he could find someone who liked drawing as much as he did.

Ved siden av satt Ingrid.

Beside him sat Ingrid.

Hun var populær blant klassekameratene og full av selvtillit.

She was popular among her classmates and full of confidence.

Hun så på Lars og lurte på hvorfor han var så stille.

She looked at Lars, wondering why he was so quiet.

Når friminuttet kom, samlet de fleste barna seg på lekeplassen.

When recess came, most of the children gathered on the playground.

Lars tok med seg skisseboken sin og fant et rolig sted under et tre i utkanten av skolegården.

Lars took his sketchbook and found a quiet spot under a tree at the edge of the schoolyard.

Her var det lettere å konsentrere seg.

It was easier to concentrate there.

Han begynte å tegne de vakre høstbladene som hadde falt til bakken.

He started to draw the beautiful autumn leaves that had fallen to the ground.

Ingrid så Lars sitte under treet med tegneboken sin.

Ingrid saw Lars sitting under the tree with his sketchbook.

Hun ble nysgjerrig og bestemte seg for å gå bort til ham.

She became curious and decided to approach him.

"Hva tegner du?"

"What are you drawing?"

spurte hun vennlig.

she asked kindly.

Lars så opp fra skisseboken og smilte forsiktig.

Lars looked up from the sketchbook and smiled cautiously.

"Jeg tegner bladene," svarte han.

"I'm drawing the leaves," he replied.

Ingrid satte seg ved siden av ham.

Ingrid sat down next to him.

"De er veldig fine," sa hun, mens hun så på tegningene hans med ekte interesse.

"They are very nice," she said, looking at his drawings with genuine interest.

De to snakket om tegningene, og Lars ble litt mer komfortabel.

The two talked about the drawings, and Lars became a bit more comfortable.

Ingrid fortalte at hun også likte å tegne, men aldri hadde tatt seg tid til det på skolen.

Ingrid shared that she also liked to draw but had never taken the time to do it at school.

Hun foreslo at de kunne starte en liten tegneklubb i friminuttene.

She suggested that they could start a small drawing club during recess.

Lars kjente en varme inni seg.

Lars felt a warmth inside him.

Han følte seg sett og forstått.

He felt seen and understood.

Kanskje han endelig hadde funnet noen som delte hans lidenskap.

Perhaps he had finally found someone who shared his passion.

Da klokka ringte slutten av friminuttet, hadde Lars og Ingrid blitt venner.

When the bell rang to signal the end of recess, Lars and Ingrid had become friends.

De reiste seg, klare til å gå tilbake til klassen sammen.

They got up, ready to go back to class together.

Lars følte seg ikke like alene lenger.

Lars no longer felt as alone.

Han hadde funnet en venn som satte pris på tegningene hans.

He had found a friend who appreciated his drawings.

Og viktigst av alt, han hadde blitt litt mer sikker på seg selv.

And most importantly, he had become a little more confident.

Skolehverdagen på den nye skolen så lysere ut enn han først hadde fryktet.

The school days at the new school looked brighter than he had initially feared.