Svein stirret ut av vinduet i det lille atelieret sitt i Ålesund.

Svein stared out the window of his small studio in Ålesund.

Bak gardinene kunne han se de smale gatene fylt med fargerik Art Nouveau-arkitektur.

Behind the curtains, he could see the narrow streets filled with colorful Art Nouveau architecture.

Han ønsket å male byens sjel, men alt bleknet i tankene hans.

He wanted to paint the city's soul, but everything faded in his mind.

Hans inspirasjon var tom, og fargene på paletten hans virket dystre.

His inspiration was empty, and the colors on his palette seemed gloomy.

"Ingrid!"

"Ingrid!"

ropte Svein fra rommet sitt.

Svein shouted from his room.

Søsteren hans var alltid full av energi og gode ideer.

His sister was always full of energy and good ideas.

Kanskje hadde hun enda en løsning på problemet han ikke klarte å fikse selv.

Maybe she had another solution to the problem he couldn't solve himself.

"Vi skal på fergetur," svarte Ingrid med et smil, idet hun kom inn.

"We're going on a ferry ride," Ingrid replied with a smile as she entered.

"Fjorden venter."

"The fjord awaits."

Svein nølte.

Svein hesitated.

Han elsket roen i studio, men også stillheten som truet med å kvele kreativiteten hans.

He loved the peace of the studio, but also the silence that threatened to stifle his creativity.

"Er du sikker?

"Are you sure?

Været er ustabilt," sa han, pekende mot den tunge himmelen utenfor.

The weather is unstable," he said, pointing to the heavy sky outside.

"Det er perfekt," insisterte Ingrid.

"It's perfect," Ingrid insisted.

"Litt frisk luft og natur vil gjøre deg godt."

"A little fresh air and nature will do you good."

Svein lot seg til slutt overtale.

Svein eventually let himself be persuaded.

Tidlig om morgenen sto de på dekk av ferga.

Early in the morning, they stood on the deck of the ferry.

Båten gled stille gjennom fjorden.

The boat glided quietly through the fjord.

Vannet var rolig mot skroget, og de høye fjellene som omkranset dem var farget i gul og rød høstprakt.

The water was calm against the hull, and the high mountains that surrounded them were painted in the gold and red of autumn splendor.

Svein trakk pusten dypt.

Svein took a deep breath.

Kald luft fylte lungene hans.

Cold air filled his lungs.

Det var noe i luften; en forventning han ikke hadde følt på lenge.

There was something in the air, an anticipation he hadn't felt in a long time.

Men skyene truet fortsatt, tunge og grå.

But the clouds still threatened, heavy and gray.

Plutselig, mens ferga rundet en sving, brøt en solstråle gjennom skyene.

Suddenly, as the ferry rounded a bend, a ray of sunshine broke through the clouds.

Den kastet et gyllent lys over fjellene, som om verden ble tent i brann.

It cast a golden light over the mountains, as if the world had caught fire.

Svein stirret, hypnotisert av det flyktige øyeblikket, da alt plutselig ble klarere for ham.

Svein stared, mesmerized by the fleeting moment when everything suddenly became clearer to him.

Ingrid så på broren sin og smilte.

Ingrid looked at her brother and smiled.

Han grep raskt skisseblokken sin, og begynte å tegne.

He quickly grabbed his sketchpad and began to draw.

Fingrene beveget seg i en feberaktig hastighet, men i stedet for kaos skapte de orden og skjønnhet.

His fingers moved with feverish speed, but instead of chaos, they created order and beauty.

Ingrid lente seg tilbake, fornøyd med at Svein hadde funnet gnisten igjen.

Ingrid leaned back, satisfied that Svein had found his spark again.

Solen skinte nå klart, og ferga gled videre.

The sun now shone brightly, and the ferry continued onward.

Svein tegnet, fylte siden med linjer som fanget lyset, fjellene, og hjelpen fra søsteren.

Svein drew, filling the page with lines capturing the light, the mountains, and his sister's help.

Turen tilbake føltes raskere.

The return trip felt faster.

Ålesund kom inn i synsfeltet igjen, med sin fargerike prakt.

Ålesund came back into view, in all its colorful glory.

Svein og Ingrid steg av ferga.

Svein and Ingrid stepped off the ferry.

Han takket Ingrid, lyste opp av nyvunnet inspirasjon.

He thanked Ingrid, glowing with newfound inspiration.

"Du hadde rett.

"You were right.

Noen ganger må man ut av studio for å finne fargene," sa Svein.

Sometimes you have to leave the studio to find the colors," Svein said.

Ingrid ga ham en klem.

Ingrid gave him a hug.

"Og noen ganger må man stole på familien."

"And sometimes you have to trust your family."

Så med det dro de hjem, Svein med hjertet fullt av bilder som ventet på å bli malt.

And with that, they went home, Svein with his heart full of images waiting to be painted.

Nå forstod han skjønnheten utenfor sitt eget vindu, og verdi i å ha noen som så ham.

Now he understood the beauty outside his own window and the value of having someone who saw him.