Det var en kjølig høstdag i Oslo.

It was a chilly autumn day in Oslo.

De gylne bladene hadde lagt seg som et teppe på bakken, og trærne raslet lett i vinden.

The golden leaves had settled like a carpet on the ground, and the trees rustled gently in the wind.

Sander satt ved et vindusbord i den lille kaféen og så ut.

Sander sat at a window table in the small café and looked out.

Kaféen var varm og innbydende, med myk belysning og duften av nybrygget kaffe som fylte lufta.

The café was warm and inviting, with soft lighting and the scent of freshly brewed coffee filling the air.

Det fikk han til å føle seg hjemme, selv om tankene hans kretset rundt Berlin.

It made him feel at home, even though his thoughts were circling around Berlin.

Sander jobbet som programvareingeniør der, en jobb han elsket, men som også holdt ham langt unna Ingrid, kjæresten hans, som bodde her i Oslo.

Sander worked as a software engineer there, a job he loved, but it also kept him far away from Ingrid, his girlfriend, who lived here in Oslo.

Han visste at forholdet krevde deres fulle innsats, og derfor hadde han reist hit for å få tid sammen med henne.

He knew their relationship required their full effort, which was why he had traveled here to spend time with her.

Ingrid ankom kaféen, og et lite smil bredte seg over ansiktet hennes da hun så ham.

Ingrid arrived at the café, and a small smile spread across her face when she saw him.

Hun satte seg ned ved bordet, og de tok hverandres hender.

She sat down at the table, and they took each other's hands.

"Hei," sa hun mykt, mens hun så ham inn i øynene.

"Hi," she said softly, looking into his eyes.

Sander smilte tilbake, selv om han kunne se en skygge av bekymring i blikket hennes.

Sander smiled back, although he could see a shadow of worry in her gaze.

De bestilte hver sin kopp kaffe, og Mette, Sander's barndomsvenn, stakk innom bordet deres for å hilse.

They ordered a cup of coffee each, and Mette, Sander's childhood friend, stopped by their table to greet them.

Hun jobbet i nærheten og hadde alltid noen få kloke ord å dele.

She worked nearby and always had a few wise words to share.

"Husk å snakke sammen," sa Mette etter en kort samtale.

"Remember to talk to each other," Mette said after a brief conversation.

"Det er nøkkelen."

"That's the key."

Et par timer senere, etter å ha snakket om løst og fast, vendte samtalen seg mot det alle tenkte på.

A couple of hours later, after talking about this and that, the conversation turned to what everyone was thinking about.

"Jeg er bekymret for avstanden," begynte Ingrid sakte.

"I'm worried about the distance," Ingrid began slowly.

"Det er vanskelig å være atskilt så mye av tiden."

"It's hard to be apart so much of the time."

Sander nikket, vel vitende om at han følte på det samme.

Sander nodded, well aware that he felt the same way.

"Jeg har tenkt på det," svarte han.

"I've been thinking about it," he replied.

"Vi kan kanskje finne en løsning?

"Maybe we can find a solution?

Kanskje en av oss kan flytte, eller vi kan besøke hverandre oftere?"

Maybe one of us can move, or we can visit each other more often?"

Ingrid sukket, men ikke på en frustrert måte.

Ingrid sighed, but not in a frustrated way.

"Jeg kunne tenke meg å flytte, men vi må ha en plan.

"I could consider moving, but we need a plan.

Et felles mål."

A common goal."

Det var en lettelse for Sander å høre det.

It was a relief for Sander to hear that.

Han hadde fryktet at hun ville nøle, men nå så han en åpning.

He had feared she would hesitate, but now he saw an opening.

"Hva om vi bytter på å besøke hverandre hver måned?

"What if we take turns visiting each other every month?

La oss se hvordan det går til våren, og da kan vi ta en beslutning."

Let's see how it goes until spring, and then we can make a decision."

Ingrid lyste opp og tok hånden hans igjen, sterk og varm.

Ingrid brightened up and took his hand again, strong and warm.

"Det høres bra ut.

"That sounds good.

Jeg er villig til å prøve."

I'm willing to try."

De satt der en stund til, smilende og optimistiske.

They sat there a while longer, smiling and optimistic.

Mette kom tilbake for å si farvel.

Mette came back to say goodbye.

Hun så de lysere ansiktene deres og visste at de hadde gjort fremskritt.

She saw their brighter faces and knew they had made progress.

Da de forlot kaféen hånd i hånd, hadde bladene strømmet over dem som om de feiret den nye begynnelsen.

As they left the café hand in hand, the leaves swirled around them as if celebrating the new beginning.

Sander hadde funnet en balanse mellom karrieren sin i Berlin og forholdet sitt til Ingrid.

Sander had found a balance between his career in Berlin and his relationship with Ingrid.

Det føltes som et skritt i riktig retning, og den kjølige høstluften stod ikke lenger som en barriere mellom drømmene og virkeligheten.

It felt like a step in the right direction, and the chilly autumn air no longer stood as a barrier between dreams and reality.