På en klar høstdag, da trærne i Vigeland Park var kledd i sine vakreste farger, gikk Sigrid og Eirik sammen.

On a clear autumn day, when the trees in Vigeland Park were dressed in their most beautiful colors, Sigrid and Eirik walked together.

Solen glitret gjennom de gylne løvverkene, og luften var skarp og frisk.

The sun glimmered through the golden foliage, and the air was crisp and fresh.

Sigrid smilte svakt mens de ruslet hånd i hånd, og hun forsøkte å beholde roen, selv om hodet hennes svømte.

Sigrid smiled faintly as they strolled hand in hand, trying to remain calm even though her head was spinning.

Sigrid hadde jobbet mye i det siste.

Sigrid had been working a lot lately.

Som freelancer tok hun sjelden fri.

As a freelancer, she rarely took time off.

Eirik, alltid optimistisk og oppmerksom, hadde foreslått denne turen for å gi henne et lite avbrekk.

Eirik, always optimistic and attentive, had suggested this walk to give her a little break.

Sigrid ville bare nyte dagen uten å bekymre Eirik.

Sigrid just wanted to enjoy the day without worrying Eirik.

Men hver gang hun snudde hodet, ble verden et kort øyeblikk blytung.

But every time she turned her head, the world felt briefly leaden.

De stoppet foran en av de mange unike skulpturene.

They stopped in front of one of the many unique sculptures.

"Se, den her er fantastisk!"

"Look, this one is amazing!"

sa Eirik entusiastisk.

Eirik said enthusiastically.

Sigrid nikket, men måtte snarest lene seg forsiktig mot sokkelen.

Sigrid nodded but had to quickly lean gently against the pedestal.

Hun stirret på skulpturen lenger enn vanlig, latet som om hun analyserte hver detalj.

She stared at the sculpture longer than usual, pretending to analyze every detail.

Hun trengte et øyeblikk for å finne balansen igjen.

She needed a moment to regain her balance.

"Skal vi gå videre?"

"Shall we continue?"

spurte Eirik etter en stund.

Eirik asked after a while.

Sigrid kjente hjerteslaget sitt øke, men hun tvang seg til å nikke.

Sigrid felt her heartbeat quicken, but she forced herself to nod.

"Ja, bare litt saktere," svarte hun smilende.

"Yes, just a bit slower," she replied smiling.

Etter noen skritt stoppet Sigrid.

After a few steps, Sigrid stopped.

"Kan vi sette oss litt?"

"Can we sit for a bit?"

spurte hun og pekte mot en benk.

she asked, pointing to a bench.

"Jeg vil bare se på skulpturene fra en annen vinkel."

"I just want to look at the sculptures from another angle."

Eirik satte seg ved siden av henne.

Eirik sat down next to her.

"Vi har god tid, ingen hast," sa han og klemte hånden hennes lett.

"We have plenty of time, no rush," he said, gently squeezing her hand.

Mens Sigrid satt der, prøvde hun å ignorere den voksende svimmelheten.

As Sigrid sat there, she tried to ignore the growing dizziness.

Hun vurderte å fortelle Eirik om det, men hun visste hvor mye han hadde gledet seg til denne dagen.

She considered telling Eirik about it, but she knew how much he had been looking forward to this day.

Plutselig følte hun at jorden beveget seg under henne, mørket nærmet seg i utkanten av synsfeltet.

Suddenly, she felt the ground move beneath her, darkness closing in at the edge of her vision.

"Eirik..." hvisket hun før hun kjente kroppen bli tung.

"Eirik..." she whispered before she felt her body becoming heavy.

Eirik reagerte raskt, la en støttende arm rundt henne.

Eirik reacted quickly, placing a supportive arm around her.

"Sigrid!"

"Sigrid!"

utbrøt han.

he exclaimed.

"Vi må ta en pause og kanskje oppsøke hjelp."

"We need to take a break and maybe seek help."

Etter et øyeblikk kom hun til hektene igjen.

After a moment, she regained her senses.

Eirik hadde en bekymret rynke i pannen.

Eirik had a worried frown on his forehead.

"Jeg har vært svimmel i det siste," innrømmet hun stille.

"I’ve been dizzy lately," she admitted quietly.

"Jeg ville ikke gjøre deg bekymret."

"I didn’t want to make you worry."

Eirik strøk henne over håret.

Eirik stroked her hair.

"Helsen din kommer først," sa han.

"Your health comes first," he said.

"Vi kan alltid komme tilbake til parken.

"We can always come back to the park.

Vi besøker legen, ok?"

Let's visit the doctor, okay?"

Sigrid nikket.

Sigrid nodded.

"Takk, Eirik," svarte hun varsomt.

"Thank you, Eirik," she replied cautiously.

Hun innså hvor mye hun trengte å lytte mer til kroppen sin og akseptere hjelp når det var nødvendig.

She realized how much she needed to listen more to her body and accept help when needed.

De satt der litt til, mens vinden forsiktig tok fatt i løvblader rundt dem.

They sat there a bit longer, while the wind gently rustled the leaves around them.

Sigrid kjente seg roligere nå, vitende om at hun ikke behøvde å bære alt alene.

Sigrid felt calmer now, knowing she didn’t need to carry everything alone.

I Eiriks nærvær var hun trygg, og hun bestemte seg for å ta bedre vare på seg selv fremover.

In Eirik’s presence, she was safe, and she decided to take better care of herself in the future.

De ble enige om å dra til legen, men først nøt de øyeblikket, bare de to, omfavnet av høstens rolige omfavnelse.

They agreed to visit the doctor, but first they enjoyed the moment, just the two of them, embraced by autumn’s gentle embrace.