Lars sto ved vinduet og så ut på de fargerike trærne som hilste hverandre i høstvinden.

Lars stood by the window and looked out at the colorful trees greeting each other in the autumn wind.

Det gamle familiehuset så majestetisk ut blant gyldne blader som danset i luften.

The old family house looked majestic among the golden leaves dancing in the air.

Han følte seg rar.

He felt strange.

Etter foreldrenes død hadde han tatt over huset, men han følte seg ofte som en fremmed i sitt eget liv.

After his parents' death, he had taken over the house, but he often felt like a stranger in his own life.

Han hadde bestemt seg for å samle Siri og Magnus til en familiemiddag.

He had decided to gather Siri and Magnus for a family dinner.

Det var på tide å legge fortiden bak seg.

It was time to put the past behind them.

Huset hadde alltid vært fylt med latter, men også med uenigheter.

The house had always been filled with laughter, but also with disagreements.

Lars ønsket å endre det.

Lars wanted to change that.

Kvelden kom raskt, og lukten av god, hjemmelaget mat fylte huset.

Evening came quickly, and the smell of good, homemade food filled the house.

Det store trebordet var dekket med en enkel, men innbydende dekor.

The large wooden table was set with a simple but inviting decor.

Lars håpet på en harmonisk kveld.

Lars hoped for a harmonious evening.

Siri kom først, småløpende inn fra kulden.

Siri came first, running in from the cold.

Hun ga Lars en klem med en liten latter.

She gave Lars a hug with a little laugh.

"Det er lenge siden, Lars," sa hun med et smil.

"It's been a long time, Lars," she said with a smile.

Kort tid etter ringte det på døren igjen, og Magnus kom inn.

Shortly after, the doorbell rang again, and Magnus came in.

Hans stemme var klar og litt nervøs, som om han ventet på noe.

His voice was clear and a bit nervous, as if he was expecting something.

De satte seg rundt bordet, og samtalen begynte forsiktig.

They sat around the table, and the conversation began cautiously.

De delte historier fra barndommen og lo av gamle minner.

They shared stories from their childhood and laughed at old memories.

Men snart kom uenighetene til overflaten.

But soon the disagreements surfaced.

Siri og Magnus begynte å krangle om noe gammelt, et gammelt sår begge hadde båret på.

Siri and Magnus began to argue about something old, an old wound both had been carrying.

Lars kjente at spenningen steg i rommet.

Lars felt the tension rise in the room.

Han var usikker, men han måtte gripe inn.

He was unsure, but he had to intervene.

"Vi er her nå," sa han med rolig stemme.

"We're here now," he said in a calm voice.

"La oss snakke, virkelig snakke."

"Let's talk, really talk."

Ordene fra Lars åpnet noe opp.

The words from Lars opened something up.

Tårene kom, først hos Siri, så hos Magnus.

The tears came, first from Siri, then from Magnus.

Og like raskt som diskusjonen hadde startet, forvandlet konkurransen seg til forståelse.

And as quickly as the discussion had started, the competition transformed into understanding.

De beklaget begge, og deres oppriktighet fylte rommet med lettelse.

They both apologized, and their sincerity filled the room with relief.

Kvelden fortsatte med historier, men denne gangen var det en følelse av samhold.

The evening continued with stories, but this time there was a sense of togetherness.

Lars så på sine søsken med nye øyne.

Lars looked at his siblings with new eyes.

Han følte seg ikke lenger som en fremmed i huset; han var en del av familien, endelig koblet sammen med Siri og Magnus.

He no longer felt like a stranger in the house; he was part of the family, finally connected with Siri and Magnus.

Da kvelden nærmet seg slutten, sto de alle tre ved vinduet og så på stjernene som begynte å dukke opp på den klare himmelen.

As the evening drew to a close, all three of them stood by the window and looked at the stars beginning to appear in the clear sky.

"Vi har hverandre," sa Lars stille, og de visste at gamle sår sakte ville gro over tid.

"We have each other," Lars said quietly, and they knew old wounds would gradually heal over time.

Det store familiehjemmet hadde vært vitne til krangler, men også til forsoning.

The large family home had witnessed arguments, but also reconciliation.

Det ble igjen et symbol på gjenforening, denne gangen med bånd som var sterkere enn før.

It became again a symbol of reunion, this time with bonds that were stronger than before.