Nidarosdomen tronet majestetisk i høstsolen.

Nidarosdomen towered majestically in the autumn sun.

Bladene dalte rundt de gamle steinene.

The leaves drifted down around the ancient stones.

Lasse så opp mot de fargerike glassvinduene.

Lasse looked up at the colorful stained glass windows.

Han følte en klump i magen.

He felt a lump in his stomach.

I dag skulle han møte Ingrid og Siv igjen etter mange års taushet.

Today, he was going to meet Ingrid and Siv again after many years of silence.

Det hadde vært vanskelig.

It had been difficult.

Lasse hadde alltid følt seg sett ned på av sine søstre.

Lasse had always felt looked down upon by his sisters.

Ingrid, den eldste, var sterk og bestemt.

Ingrid, the eldest, was strong and determined.

Siv, midt imellom, prøvde alltid å roe gemyttene.

Siv, the middle one, always tried to calm the tensions.

Men Lasse hadde aldri følt han hørte til.

But Lasse had never felt he belonged.

"Vi kan ikke fortsette slik," tenkte han.

"We can't continue like this," he thought.

Han ønsket å gjenforene familien.

He wanted to reunite the family.

Han hadde lest at åpen og ærlig kommunikasjon var veien frem.

He had read that open and honest communication was the way forward.

Men ville de høre?

But would they listen?

Han gikk sakte inn gjennom den tunge døren.

He walked slowly through the heavy door.

Innvendig var katedralen stille og fredfull.

Inside, the cathedral was quiet and peaceful.

Lyset fra de fargerike glassene kastet regnbuer på de gamle steinveggene.

The light from the colorful windows cast rainbows on the ancient stone walls.

Lasse så Ingrid og Siv stå ved alteret.

Lasse saw Ingrid and Siv standing by the altar.

Han nølte, men gikk så mot dem.

He hesitated but then walked toward them.

"Ingrid, Siv," sa han nervøst.

"Ingrid, Siv," he said nervously.

Begge snudde seg, overrasket.

Both turned, surprised.

"Vi må snakke.

"We need to talk."

"Ingrid krysset armene.

Ingrid crossed her arms.

"Hva er det, Lasse?

"What is it, Lasse?"

""Vi kan ikke fortsette å være fremmede," sa Lasse.

"We can't continue to be strangers," said Lasse.

"Det er så mye vi har unngått å snakke om.

"There's so much we've avoided talking about."

"Siv la hånden på Ingrids arm.

Siv placed her hand on Ingrid's arm.

"Kanskje vi bør høre på ham.

"Maybe we should listen to him."

"Ordene strømmet ut.

The words flowed out.

Lasse fortalte om følelsen av å være oversett, om ønsket om å gjenoppbygge forholdet.

Lasse spoke about feeling overlooked, about the desire to rebuild the relationship.

Siv snakket om karrieren sin, om hvordan hun følte seg tapt.

Siv talked about her career, about how she felt lost.

Ingrid fortalte om byrden av å være den eldste, hvordan hun alltid måtte være den sterke.

Ingrid spoke about the burden of being the oldest, how she always had to be the strong one.

Mens de snakket, begynte spenningen å lette.

As they talked, the tension began to ease.

Det var som om det store rommet rundt dem hjalp dem å sette ting i perspektiv.

It was as if the vast room around them helped put things in perspective.

Sannheten i ordene deres reflekterte tilbake fra de eldgamle veggene.

The truth in their words reflected back from the ancient walls.

Ved alteret, med tårer i øynene, omfavnet de hverandre.

By the altar, with tears in their eyes, they embraced each other.

Lasse kjente en varme han ikke hadde følt på lenge.

Lasse felt a warmth he hadn't felt in a long time.

De lovet hverandre å være mer tilstede, å lytte, og å forstå.

They promised each other to be more present, to listen, and to understand.

Da de forlot katedralen, kjente Lasse en ny styrke.

As they left the cathedral, Lasse felt a new strength.

Han innså at sårbarhet kunne være en styrke, at familiebånd var verdt å kjempe for.

He realized that vulnerability could be a strength, that family bonds were worth fighting for.

Høsten virket mindre kald, og han så frem til nye begynnelser.

Autumn seemed less cold, and he looked forward to new beginnings.

Søstrene gikk ved hans side.

The sisters walked by his side.

Sammen, gikk de ut i Trondheims gater, med løfter og håp om en bedre fremtid.

Together, they went out into the streets of Trondheim, with promises and hopes for a better future.

Nidarosdomen sto bak dem, som en stille vokter over deres nye start.

Nidarosdomen stood behind them, like a silent guardian over their new beginning.