Snøen falt sakte ned på de snødekte furutrærne.

The snow fell slowly onto the snow-covered pine trees.

Solveig så ut av vinduet i den lille hytta, der hun og broren Kjetil tilbragte årets juleferie.

Solveig looked out the window of the small cabin where she and her brother Kjetil were spending this year's Christmas holiday.

Hytta lå bortgjemt i de norske fjellene, omfavnet av stillheten av vinterlandskapet.

The cabin was hidden away in the Norwegian mountains, embraced by the silence of the winter landscape.

Det var en perfekt julemorgen.

It was a perfect Christmas morning.

Inne i hytta knitret peisen, og det kastet et varmt lys over de slitte, men komfortable møblene.

Inside the cabin, the fireplace crackled, casting a warm light over the worn but cozy furniture.

Veggene var dekket av familieportretter, minner om en tid da foreldrene deres fortsatt levde.

The walls were covered with family portraits, memories of a time when their parents were still alive.

Kjetil elsket disse tradisjonene.

Kjetil loved these traditions.

Han var nostalgisk av natur, hengiven til tidens minner.

He was nostalgic by nature, devoted to the memories of time.

Solveig derimot, var mer praktisk.

Solveig, on the other hand, was more practical.

Hun hadde tanken om å selge hytta.

She had thought about selling the cabin.

Hun ønsket seg friheten til å bygge sin egen fremtid.

She wanted the freedom to build her own future.

"Kjetil," sa Solveig, da hun satte seg ned ved kjøkkenbordet.

"Kjetil," Solveig said as she sat down at the kitchen table.

"Hva om vi... ser på mulighetene?

"What if we... look at the possibilities?

Hytta kan gi oss de pengene vi trenger."

The cabin could give us the money we need."

Kjetil så opp fra et gammelt familiebilde.

Kjetil looked up from an old family picture.

"Selge hytta? Nei, Solveig.

"Sell the cabin? No, Solveig.

Dette stedet er vårt.

This place is ours.

Vi må holde tradisjonene levende."

We must keep the traditions alive."

Solveig sukket.

Solveig sighed.

Hun forstod ikke hvorfor Kjetil klamret seg til fortiden.

She couldn't understand why Kjetil clung to the past.

Men hun holdt tankene sine for seg selv – for nå.

But she kept her thoughts to herself—for now.

Kjetil hadde allerede begynt å forberede juledekorasjonene, akkurat slik moren deres pleide å gjøre det.

Kjetil had already begun preparing the Christmas decorations, just as their mother used to do.

Dagene gikk, og spenningen mellom søsknene vokste som kulden utenfor.

The days passed, and the tension between the siblings grew like the cold outside.

Kjetil forsøkte å vise Solveig verdien av tradisjoner.

Kjetil tried to show Solveig the value of traditions.

De bakte pepperkaker sammen, og pyntet juletreet med gamle pynt.

They baked gingerbread cookies together and decorated the Christmas tree with old ornaments.

Solveig, full i tanker, vurderte å kontakte en eiendomsmegler.

Solveig, full of thoughts, considered contacting a real estate agent.

Kanskje hun kunne gjøre det uten Kjetils viten.

Maybe she could do it without Kjetil's knowledge.

På julaften slapp Kjetil ikke taket i tradisjonene.

On Christmas Eve, Kjetil held on tight to the traditions.

Han ville gjenskape familiens julemiddag.

He wanted to recreate the family Christmas dinner.

Solveig tenkte på alle de tingene hun kunne oppnå med penger fra salget.

Solveig thought about all the things she could achieve with the money from the sale.

Men hun kunne ikke ignorere Kjetils dedikasjon og kjærlighet.

But she couldn't ignore Kjetil's dedication and love.

Da natten senket seg, nådde spenningen sitt høydepunkt.

As night fell, the tension reached its peak.

Med talglysene som eneste lys, satte Kjetil og Solveig seg ved bordet.

With candlelight as the only illumination, Kjetil and Solveig sat at the table.

"Jeg har vurdert å sette hytta på markedet," tilsto Solveig, med lett dirrende stemme.

"I've considered putting the cabin on the market," Solveig confessed, her voice slightly trembling.

"Men jeg ser hvor mye dette betyr for deg."

"But I see how much this means to you."

Kjetil så på henne, med myke øyne.

Kjetil looked at her with soft eyes.

"Jeg savner dem, Solveig.

"I miss them, Solveig.

Det er ikke bare hytta jeg prøver å holde fast ved, men minnene vi har her."

It's not just the cabin I'm trying to hold on to, but the memories we have here."

Tårene trillet nedover Solveigs kinn.

Tears rolled down Solveig's cheeks.

"Jeg forstår det nå," sa hun lavt.

"I understand that now," she said quietly.

"Men vi kan ikke bare leve i fortiden."

"But we can't just live in the past."

Etter flere timers diskusjon, fant de endelig en løsning.

After several hours of discussion, they finally found a solution.

De bestemte seg for å leie ut hytta til reisende deler av året, men beholde den for familien i juletiden.

They decided to rent out the cabin to travelers part of the year but keep it for the family during the Christmas season.

På den måten ville Solveig få den friheten hun trengte, og Kjetil kunne bevare minnene.

That way, Solveig would get the freedom she needed, and Kjetil could preserve the memories.

Solveig smilte gjennom tårene.

Solveig smiled through her tears.

Hun visste at dette bare var starten på en ny tradisjon.

She knew this was just the start of a new tradition.

Kjetil tok hånden hennes, og sammen så de på snøen som fortsatt falt mykt utenfor.

Kjetil took her hand, and together they watched the snow that was still softly falling outside.

Denne julen lærte de begge at balansen mellom fortid og fremtid kunne eksistere.

This Christmas, they both learned that the balance between the past and the future could exist.

Det handlet bare om å finne den rette veien sammen.

It was just about finding the right path together.