Det var en gang en kald vinterdag rett før jul.

Once upon a time, on a cold winter day right before Christmas.

Snøfnugg danset sakte mot bakken, og hele skolen var pyntet til høytiden.

Snowflakes danced slowly towards the ground, and the entire school was decorated for the holiday.

Auditoriumet på videregående skole glitret med julelys.

The auditorium at the high school sparkled with Christmas lights.

En stor, flott juletre sto i hjørnet, og fargerike bannere hang langs veggene.

A large, beautiful Christmas tree stood in the corner, and colorful banners hung along the walls.

Inne var luften fylt med spenning, for den store julekonserten nærmet seg.

Inside, the air was filled with excitement because the big Christmas concert was approaching.

Kjersti sto midt på scenen.

Kjersti stood center stage.

Hun stirret på mikrofonsstativet foran seg med lufttørre lepper.

She stared at the microphone stand in front of her with lips dry from the air.

Hun hadde en vakker sangstemme.

She had a beautiful singing voice.

Alltid fikk hun ros fra både klassekamerater og lærere.

She always received praise from both classmates and teachers.

Likevel følte hun seg aldri trygg.

Even so, she never felt secure.

Når hun sto foran publikum, fylte hjertet hennes seg med frykt.

When she stood in front of an audience, her heart filled with fear.

Hun visste at denne konserten var hennes mulighet til å skinne, men den mørke skyen av prestasjonsangst truet hennes mot.

She knew that this concert was her opportunity to shine, but the dark cloud of performance anxiety threatened her courage.

På vei hjem fra skolen den dagen, bestemte Kjersti seg for å søke hjelp.

On her way home from school that day, Kjersti decided to seek help.

Hun trengte støtte.

She needed support.

Erik og Lars, to av hennes klassekamerater, var begge trygge utøvere.

Erik and Lars, two of her classmates, were both confident performers.

Erik var kjent for sitt talentfulle pianospill, og Lars kunne rappe som en stjerne.

Erik was known for his talented piano playing, and Lars could rap like a star.

De to guttene var alltid ved godt humør og hadde et smittende mot.

The two boys were always in a good mood and had infectious confidence.

Kjersti spurte dem om de kunne hjelpe henne.

Kjersti asked them if they could help her.

"Selvfølgelig, Kjersti," svarte Erik med et lurt smil.

"Of course, Kjersti," replied Erik with a sly smile.

"Vi er her for deg!

"We're here for you!"

""Vi øver sammen og finner styrken din," la Lars til og ga henne et vennlig klapp på skulderen.

"We'll practice together and find your strength," added Lars, giving her a friendly pat on the shoulder.

"Du er bedre enn du tror.

"You're better than you think."

"De dagene som fulgte, tilbrakte Kjersti mange timer i auditoriumet med Erik og Lars.

In the following days, Kjersti spent many hours in the auditorium with Erik and Lars.

De hjalp henne med å utvikle bedre selvtillit, matet med oppmuntring og tips.

They helped her develop better self-confidence, fueled with encouragement and tips.

De lo sammen når hun gjorde feil, og lærte henne å bruke nervene sine til noe positivt.

They laughed together when she made mistakes and taught her to use her nerves for something positive.

Langsomt begynte Kjersti å blomstre.

Slowly, Kjersti began to blossom.

Hun kunne endelig se frem til konserten med et glimt av forventning, ikke bare frykt.

She could finally look forward to the concert with a hint of anticipation, not just fear.

På dagen for generalprøven var det mye liv i auditoriumet.

On the day of the dress rehearsal, there was a lot of activity in the auditorium.

Kjersti sto klar til å synge sin solo.

Kjersti was ready to sing her solo.

Erik var ved pianoet, og Lars sto ved siden av henne for moralsk støtte.

Erik was at the piano, and Lars stood beside her for moral support.

Men da hun skulle begynne, falt plutselig mikrofonen stille.

But as she was about to start, suddenly the microphone fell silent.

En teknisk feil.

A technical failure.

Det var ingen lyd.

There was no sound.

Sceneskrekken knuget brystet hennes, men Kjersti pustet dypt og så på Erik og Lars.

Stage fright clutched her chest, but Kjersti took a deep breath and looked at Erik and Lars.

De nikket oppmuntrende.

They nodded encouragingly.

Hun samlet sitt mot, trakk pusten dypt og begynte å synge bare med stemmen sin.

She gathered her courage, took a deep breath, and began to sing using only her voice.

Rommet ble fylt med den rene klangen hennes.

The room was filled with her pure tone.

Publikum satt stille, fascinert av hennes mot og styrke.

The audience sat quietly, fascinated by her courage and strength.

Da sangen var over, brøt applaus løs.

When the song was over, applause broke out.

Et varmt smil brøt ut i Kjerstis ansikt.

A warm smile spread across Kjersti's face.

Hennes usikkerhet smeltet bort med hver klapp.

Her insecurity melted away with each clap.

Hun hadde klart det.

She had done it.

Hun hadde overvunnet frykten.

She had overcome her fear.

Etter konserten bar Kjersti med seg en nyvunnet selvtillit.

After the concert, Kjersti carried with her newfound self-confidence.

Hun lærte at med hjelp fra venner kunne hun overvinne hva som helst.

She learned that with help from friends, she could overcome anything.

Det var ikke lenger bare en drøm å stå på scenen.

It was no longer just a dream to stand on stage.

Det var en realitet fylt med glede og sang.

It was a reality filled with joy and song.

På vei hjem fra skolen den kvelden, glitret snøen under gatelysene, og Kjersti visste at hun aldri ville undervurdere seg selv igjen.

On her way home from school that evening, the snow glittered under the streetlights, and Kjersti knew she would never underestimate herself again.

Hun hadde funnet sin stemme, og den skulle fortsette å vokse.

She had found her voice, and it would continue to grow.