Snøen lå som et mykt teppe over Holmenkollen.

The snow lay like a soft blanket over Holmenkollen.

Det var en klar vinterdag, perfekt for hopprenn.

It was a clear winter day, perfect for ski jumping competition.

Lars, Ingrid og Johan sto sammen med mengden, godt kledd i varme jakker og skjerf.

Lars, Ingrid, and Johan stood together with the crowd, well-dressed in warm jackets and scarves.

Juletreet ved inngangen glitret med lys, og luften var fylt med duften av varm kakao.

The Christmas tree at the entrance glittered with lights, and the air was filled with the scent of hot cocoa.

Lars sto litt for seg selv, tankene hans svirret.

Lars stood a bit apart, his thoughts swirling.

Han hadde alltid beundret søsteren Ingrid.

He had always admired his sister Ingrid.

Hun var flink til alt hun prøvde, fra skole til sport.

She was good at everything she tried, from school to sports.

Lars ønsket å bevise noe.

Lars wanted to prove something.

Ikke bare for familien, men også for seg selv.

Not just for the family, but also for himself.

Han stirret opp på den monumentale hoppbakken.

He stared up at the monumental ski jump.

Snart skulle han stå der oppe, høyt over alles hoder.

Soon he would be standing up there, high above everyone’s heads.

"Ingrid, jeg er nervøs," hvisket Lars stille, mens de to søsknene så på de første hopperne sette utfor.

"Ingrid, I’m nervous," Lars whispered quietly, as the two siblings watched the first jumpers take off.

"Det blir bra, Lars," svarte Ingrid med et oppmuntrende smil.

"It will be fine, Lars," replied Ingrid with an encouraging smile.

"Husk hva vi alltid sier: Gjør ditt beste, og glem resten.

"Remember what we always say: Do your best, and forget the rest."

"Men det var lettere sagt enn gjort.

But that was easier said than done.

Lars kjente vinden som rusket i ham, kald og uforutsigbar.

Lars felt the wind tugging at him, cold and unpredictable.

Kanskje han burde hoppe på den tryggere måten han hadde øvd på før?

Maybe he should jump in the safer way he had practiced before?

Eller skulle han virkelig tørre det nye, dristige hoppet?

Or should he really dare the new, bold jump?

Mens tiden kom nærmere, fyltes hodet hans med tanker om hva som kunne gå galt.

As the time approached, his head filled with thoughts about what could go wrong.

Men han visste, dypt inne, at han måtte gripe sjansen.

But he knew, deep inside, that he had to seize the opportunity.

Brått hørte han navnet sitt bli ropt opp over høyttaleranlegget.

Suddenly he heard his name being called over the loudspeaker system.

Det var hans tur.

It was his turn.

Lars tok et dypt pust.

Lars took a deep breath.

Han gliste mot Ingrid som heiet sammen med Johan og resten av mengden.

He grinned at Ingrid who cheered along with Johan and the rest of the crowd.

Han grep skiene og begynte å gå mot toppen av bakken.

He grabbed his skis and began to walk towards the top of the hill.

Repetisjonene av det nye hoppet flimret forbi øynene hans mens han forberedte seg.

The repetitions of the new jump flickered past his eyes as he prepared himself.

Oppe på hoppet kastet Lars et siste blikk nedover.

At the top of the jump, Lars took one last look down.

Det så så høyt ut.

It looked so high.

Men det var ingen vei tilbake nå.

But there was no turning back now.

Han presset fra og følte den kjente draget av adrenalin da han fløy ut i luften.

He pushed off and felt the familiar rush of adrenaline as he soared into the air.

Kroppen hans beveget seg akkurat slik han hadde øvd, alle bevegelser perfekt i sync.

His body moved just as he had practiced, every movement perfectly in sync.

Langt der nede jublende mengden voks i styrke da de så Lars’ spektakulære hopp.

Far below, the cheering crowd grew louder as they watched Lars’s spectacular jump.

Han landet fjellstøtt, og en bølge av lettelse skyllet over ham.

He landed rock solid, and a wave of relief washed over him.

Hele Holmenkollen eksploderte i applaus.

The whole of Holmenkollen exploded in applause.

Gjennom tåken av følelser kunne han se Ingrid og Johan.

Through the haze of emotions, he could see Ingrid and Johan.

De vinket og smilte, stolte og glade.

They waved and smiled, proud and joyful.

Da Lars sluttet seg til familien igjen, kjente han en ny følelse av selvtillit.

When Lars rejoined his family, he felt a new sense of confidence.

Han hadde gjort det.

He had done it.

Ikke bare for å bevise noe, men fordi han hadde funnet motet i seg selv.

Not just to prove something, but because he had found the courage within himself.

Snøen fortsatte å falle, og et juletre glitret bak dem i skumringen.

The snow continued to fall, and a Christmas tree glittered behind them in the twilight.

Med et smil visste Lars at han aldri igjen ville føle seg i skyggen av andre.

With a smile, Lars knew he would never again feel overshadowed by others.

Mørket senket seg sakte over Holmenkollen mens familien tok veien hjem, hånd i hånd, med den store prestasjonen i friskt minne.

Darkness slowly descended over Holmenkollen as the family made their way home, hand in hand, with the great achievement fresh in their memory.