Snøen dalte stille over Holmenkollen.

The snow fell quietly over Holmenkollen.

Den hvite juledekoren lyste opp den mørke vinterkvelden.

The white Christmas decorations lit up the dark winter evening.

Siv stod ved inngangen til Holmenkollen, hvor barndommens minner strømmet på.

Siv stood at the entrance to Holmenkollen, where childhood memories flooded in.

Hun hadde reist langt for å være her denne julen, hjemmet i Oslo, med familien hun hadde savnet.

She had traveled far to be here this Christmas, home in Oslo, with the family she had missed.

Tankene var hos Eirik, hennes yngre bror.

Her thoughts were with Eirik, her younger brother.

Hun hadde ikke sett ham på lenge, og hun visste at det skulle bli et møte de begge lengtet etter.

She hadn't seen him for a long time, and she knew it would be a meeting they both longed for.

"Eirik vil sikkert ikke tilgi meg lett," tenkte Siv mens hun kikket opp på skibakken.

"Eirik will certainly not forgive me easily," thought Siv as she looked up at the ski slope.

Han hadde alltid vært mer knyttet til de gamle tradisjonene enn henne.

He had always been more attached to the old traditions than she was.

Hun følte seg skyldbetynget for å ha vært borte så lenge.

She felt guilty for having been away so long.

Karrierevalgene hennes hadde ført henne langt vekk fra Norge, og familien hadde nesten blitt glemt i jakten på drømmene hennes.

Her career choices had taken her far away from Norway, and the family had almost been forgotten in the pursuit of her dreams.

Siv trakk pusten dypt og begynte å gå opp mot toppen av bakken, hvor Eirik hadde avtalt å møte henne.

Siv took a deep breath and began to walk up toward the top of the slope, where Eirik had agreed to meet her.

Barndommens latter og skiglede føltes nesten til å ta og føle på i den iskalde luften.

The laughter and joy of skiing childhood felt almost palpable in the icy air.

Minnene om skihelger og varm kakao ved bakken brakte en varm følelse av hjem.

The memories of ski weekends and hot cocoa by the slope brought a warm feeling of home.

På toppen stod Eirik, som betraktet utsikten over et lysstrålende Oslo.

At the top stood Eirik, gazing at the view over a brightly lit Oslo.

Han hørte Siv nærme seg, men snudde seg ikke med en gang.

He heard Siv approaching but didn't turn around immediately.

Hjertet hans var tungt med skuffelse som hadde bygget seg opp over årene.

His heart was heavy with disappointment that had built up over the years.

Selv om han savnet henne, var det vanskelig å se forbi hva han hadde opplevd som et svik.

Even though he missed her, it was hard to look past what he had experienced as a betrayal.

"Siv," sa han endelig og vendte seg mot henne.

"Siv," he finally said, turning to her.

Blikket var alvorlig, men Siv kunne se hint av det myke, barneaktige smilet hun husket.

His gaze was serious, but Siv could see hints of the soft, childlike smile she remembered.

"Hvorfor tok det så lang tid å komme hjem?

"Why did it take so long to come home?"

"Siv så ned på sine snowboots.

Siv looked down at her snow boots.

"Jeg var for opptatt med meg selv, Eirik.

"I was too caught up with myself, Eirik.

Jeg glemte hvor viktig familien er.

I forgot how important family is.

Jeg er lei meg.

I'm sorry."

"De stod der, omringet av Oslofjorden som glitret i vintersnøen, og ordene kom sakte, men de kom.

They stood there, surrounded by Oslofjorden glistening in the winter snow, and the words came slowly, but they came.

Eirik fortalte henne om hvor mye han savnet henne og hvor forlatt han hadde følt seg.

Eirik told her how much he missed her and how abandoned he had felt.

Siv lyttet og forklarte sin reise, ikke for å unnskylde seg, men for å dele sin side av historien.

Siv listened and explained her journey, not to excuse herself, but to share her side of the story.

Siv kjente tårene presse på da hun sa: "Jeg ønsker å gjøre opp for alt det tapte.

Siv felt the tears pressing as she said, "I want to make up for all that was lost.

Holmenkollen var alltid vårt sted.

Holmenkollen was always our place.

Kanskje vi kan starte her igjen?

Maybe we can start here again?"

"Eirik nikket stille.

Eirik nodded quietly.

Ordene hennes rørte ved noe han hadde trodd ikke kunne helbredes.

Her words touched something he had thought couldn't be healed.

"Vi kan prøve," svarte han, og rakte ut en hånd.

"We can try," he replied, reaching out a hand.

De omfavnet hverandre, varmt og lenge, mens snøen fortsatt falt rundt dem.

They embraced each other, warmly and for a long time, while the snow continued to fall around them.

Oslo var virkelig et winterland, med Holmenkollen stående som et majestetisk symbol på deres nyvunne enighet.

Oslo was truly a winterland, with Holmenkollen standing as a majestic symbol of their newfound agreement.

Nye minner skulle lages, med en forståelse for hvilke minner som måtte tas vare på.

New memories were to be made, with an understanding of which memories needed to be cherished.

Siv hadde funnet tilbake til sine røtter, og Eirik hadde lært at forandring ikke trenger å bety slutten på det tradisjonelle.

Siv had found her way back to her roots, and Eirik had learned that change does not have to mean the end of tradition.

Sammen gikk de ned igjen, arm i arm, klare til å feire jul med en ny forståelse for hva det betydde å være familie.

Together they walked back down, arm in arm, ready to celebrate Christmas with a new understanding of what it meant to be family.