Det var en kald vinterkveld på Aker Brygge.

It was a cold winter evening at Aker Brygge.

Vinden rusket i skjerfene til folk som travet nedover promenaden, men den ivrige stemningen og de varme lysene lyste opp den kalde kvelden.

The wind rustled the scarves of people bustling down the promenade, but the lively atmosphere and warm lights lit up the chilly night.

Julelys i alle farger blinket i vannet i Oslofjorden, og en deilig duft av brente kastanjer svevde i luften.

Christmas lights in all colors sparkled on the water in the Oslofjorden, and a delicious scent of roasted chestnuts wafted through the air.

Eirik gikk med raske skritt, jakka kneppet tett mot kulda.

Eirik walked with quick steps, his jacket buttoned tightly against the cold.

Han hadde hatt en hektisk dag på kontoret, men nå var tankene hans et helt annet sted.

He had a hectic day at the office, but now his thoughts were in a completely different place.

Det var mange år siden sist han hadde sett Sigrid.

It had been many years since he last saw Sigrid.

Han visste at denne kvelden kunne endre alt.

He knew that this evening could change everything.

Sigrid sto allerede og ventet ved kanten av brygga, blikket vendt utover fjorden.

Sigrid was already waiting at the edge of the pier, her gaze directed out over the fjord.

Hun hadde vært borte lenge, reist fra by til by, i jakten på noe hun ikke helt kunne sette ord på.

She had been away for a long time, traveling from city to city, in search of something she couldn't quite put into words.

Nå var hun tilbake i Oslo, en by med så mange minner.

Now she was back in Oslo, a city with so many memories.

Hun hadde kommet hit for å finne en slags fred med fortiden, spesielt med Eirik.

She had come here to find some kind of peace with the past, especially with Eirik.

"Eirik?

"Eirik?"

" spurte hun forsiktig da hun så ham nærme seg.

she asked cautiously when she saw him approaching.

Stemmen hennes var som et ekko fra fortiden, fylt med varme og et hint av usikkerhet.

Her voice was like an echo from the past, filled with warmth and a hint of uncertainty.

"Sigrid," svarte han og prøvde å smile gjennom nervene.

"Sigrid," he replied, trying to smile through his nerves.

"Det er virkelig godt å se deg igjen.

"It's really good to see you again."

"De begynte å gå langs brygga, forsiktig med ordene, for ikke å rive opp gamle sår.

They began to walk along the pier, careful with their words, so as not to reopen old wounds.

Fortiden hang som en usynlig sky over dem.

The past hung over them like an invisible cloud.

Eirik husket hvor nær de en gang hadde vært, og han angret på hvordan han hadde latt avstanden vokse.

Eirik remembered how close they once were, and he regretted how he had let the distance grow.

De stoppet ved en liten benk ved sjøen, og Sigrid tok et dypt åndedrag.

They stopped at a small bench by the sea, and Sigrid took a deep breath.

"Jeg tror vi må snakke om hva som skjedde," sa hun, og så ham rett i øynene.

"I think we need to talk about what happened," she said, looking him straight in the eyes.

Eirik nikket, selv om han fryktet å blottlegge seg selv.

Eirik nodded, even though he feared exposing himself.

"Jeg er lei meg for hvordan jeg håndterte ting.

"I'm sorry for how I handled things.

Jeg skjønte ikke hva som betydde mest for meg," sa han, ordene kom sakte, men de var ekte.

I didn't realize what meant the most to me," he said, the words came slowly, but they were genuine.

Sigrid så overrasket ut over hans ærlighet.

Sigrid looked surprised by his honesty.

"Det er greit, Eirik.

"It's okay, Eirik.

Jeg trengte også tid bort.

I also needed time away.

Jeg måtte finne ut av ting for meg selv," sa hun stille.

I had to figure things out for myself," she said quietly.

De pratet videre, nå med mer åpenhet, om fortiden og valgene de hadde gjort.

They continued talking, now with more openness, about the past and the choices they had made.

Det ble en intens samtale fylt med både tårer og latter, som om årene mellom dem aldri hadde eksistert.

It was an intense conversation filled with both tears and laughter, as if the years between them had never existed.

Til slutt satt de der i stillhet, mens snøen la seg mykt rundt dem.

Finally, they sat there in silence, while the snow settled softly around them.

De så ut mot de reflekterte julelysene i fjorden.

They looked out at the reflected Christmas lights in the fjord.

"Tror du vi kan starte på nytt?

"Do you think we can start over?"

" spurte Eirik forsiktig.

Eirik asked cautiously.

Sigrid smilte.

Sigrid smiled.

"Det tror jeg," svarte hun.

"I think so," she replied.

De reiste seg for å gå tilbake mot de blinkende lysene på brygga, dekket av en ny forståelse og en varmende fremtid.

They stood up to walk back towards the twinkling lights on the pier, covered by a new understanding and a warming future.

Hvisking av julekoret nådde dem da de gikk side om side, inn i den magiske vinternatten på Aker Brygge.

Whispers of the Christmas choir reached them as they walked side by side, into the magical winter night at Aker Brygge.

En slutt på det gamle, og starten på noe nytt.

An end to the old, and the start of something new.