Snøfnugg dalte sakte fra den mørke vinternatten og dekket Oslo med et tynt, hvitt teppe.

Snowflakes drifted slowly from the dark winter night, covering Oslo with a thin, white blanket.

Inne stod Oslo Kunstmuseum i sine julelys, og inviterte besøkende inn i varmen.

Inside, the Oslo Kunstmuseum stood adorned in its Christmas lights, inviting visitors into its warmth.

I dag var en spesiell dag for Lars, Ingrid og Sigrid.

Today was a special day for Lars, Ingrid, and Sigrid.

Det var lenge siden sist de hadde vært samlet, og mye sto på spill.

It had been a long time since they were all together, and a lot was at stake.

Sigrid hadde planlagt detta hele måneden.

Sigrid had been planning this all month.

Hun ville at familien skulle komme sammen igjen til jul.

She wanted the family to come together again for Christmas.

Lars, den eldste av de tre søsknene, hadde fått flere av sine kunstverk utstilt i museet.

Lars, the oldest of the three siblings, had several of his artworks exhibited in the museum.

Det var en prestasjon han var stolt av, men han visste også at det av og til skapte avstand mellom ham og Ingrid.

It was an achievement he was proud of, but he also knew it sometimes created a distance between him and Ingrid.

Ingrid var den som alltid hadde følt seg i skyggen av Lars.

Ingrid was the one who always felt like she was in Lars's shadow.

Selv om hun aldri sa det høyt, følte hun at hennes egne prestasjoner ikke ble sett.

Although she never said it aloud, she felt her own accomplishments went unnoticed.

Som om Lars sin kunst alltid var først.

As if Lars's art always came first.

Derfor hadde hun unngått familietreff de siste årene.

Because of this, she had avoided family gatherings in recent years.

Men i dag, lokket av Sigrids bestemte pågangsmot, var hun her.

But today, lured by Sigrid's determined initiative, she was here.

I hennes dype blikk lå det et ønske om å forstå og kanskje tilgi.

In her deep gaze lay a desire to understand and perhaps forgive.

Museets store saler var pyntet med granbar og små lys som blafret mot de massive kunstverkene på veggene.

The museum's large halls were decorated with fir branches and small lights flickering against the massive artworks on the walls.

De tre søsknene sto sammen, mens myke toner av julemusikk fylte rommet.

The three siblings stood together, as soft tones of Christmas music filled the room.

Sigrid, alltid fredsmegleren, smilte oppmuntrende mens hun pekte på et maleri Lars hadde laget som barn.

Sigrid, always the peacemaker, smiled encouragingly as she pointed to a painting Lars had made as a child.

"Husker dere dette?

"Do you remember this?"

" sa hun.

she said.

Lars tok sjansen og så på Ingrid.

Lars took the chance and looked at Ingrid.

"Vi har ikke alltid hatt det lett, har vi?

"We haven't always had it easy, have we?"

" begynte han.

he began.

Ingrid, som sto med armene krysset, så på ham.

Ingrid, standing with her arms crossed, looked at him.

"Nei," svarte hun forsiktig.

"No," she replied cautiously.

De gikk inn i et rom der lyset var dempet og kun et enkelt verk lyste opp veggen.

They entered a room where the light was subdued and only a single piece illuminated the wall.

En abstrakt komposisjon, men indisert på å vise kaos som transformeres til forståelse.

An abstract composition, meant to convey chaos transforming into understanding.

Lars satte seg på en benk og Ingrid fulgte etter.

Lars sat on a bench, and Ingrid followed.

"Jeg trodde aldri jeg skulle gjøre deg vondt," sa han ærlig.

"I never meant to hurt you," he said honestly.

"Jeg har alltid beundret deg for den styrken du har.

"I've always admired you for the strength you have."

"Ingrid så overrasket på ham.

Ingrid looked at him surprised.

"Jeg trodde aldri du så det," svarte hun.

"I never thought you saw that," she replied.

"Jeg føler at alle alltid så bare deg.

"I feel like everyone always only saw you."

"De satt i taushet en stund mens ordene deres fylte rommet med varme.

They sat in silence for a while, their words filling the room with warmth.

Til slutt rørte Ingrid ved brorens hånd.

Finally, Ingrid touched her brother's hand.

"Familie er viktig," sa hun mykt.

"Family is important," she said softly.

Lars nikket, og innen han såg opp, var tårene synlige i hans øyne.

Lars nodded, and by the time he looked up, tears were visible in his eyes.

"Ikke mer avstand," sa han, "la oss være de vi er, sammen.

"No more distance," he said, "let's be who we are, together."

"De vendte tilbake til Sigrid som hadde ventet spent i den feststemte gangen.

They returned to Sigrid, who had been waiting eagerly in the festive hallway.

Sigrid, som alltid hadde vært deres bindeledd, omfavnet begge med et stort smil.

Sigrid, who had always been their link, embraced them both with a big smile.

De små øyeblikkene av ting som ikke ble sagt hadde like stor betydning som de som ble delt.

The small moments of things left unsaid held as much significance as those that were shared.

Denne julen endte i ekte familiefellesskap, mens snøen fortsatte å falle stille utenfor.

This Christmas ended in true family unity, as the snow continued to fall quietly outside.

Søsknene, nå mer i kontakt enn de hadde vært på lenge, bestemte seg for å tilbringe julaften sammen.

The siblings, now more connected than they had been in a long time, decided to spend Christmas Eve together.

Uenighetene deres ble en del av fortiden, mens fremtiden sto klar for å ønske dem velkommen, litt varmere og litt lysere.

Their disagreements became a part of the past, while the future stood ready to greet them, a bit warmer and a bit brighter.