Nils sto ved vinduet på Oslo Lufthavn Gardermoen.

Nils stood by the window at Oslo Lufthavn Gardermoen.

Han så på snøen som falt tett utenfor.

He watched the snow falling thickly outside.

Inne i terminalen var det travelt, til tross for stillelstanden.

Inside the terminal, it was busy despite the standstill.

Folk i vinterjakker sto i små grupper, så på listene med kansellerte flyvninger.

People in winter jackets stood in small groups, looking at lists of canceled flights.

Nils prøvde å roe seg ned.

Nils tried to calm himself down.

Han måtte hjem til Trondheim.

He needed to get home to Trondheim.

Kona, Anja, og barna, Mikkel og Lise, ventet på ham.

His wife, Anja, and the children, Mikkel and Lise, were waiting for him.

Det var jul, og julen skulle feires sammen.

It was Christmas, and it was meant to be celebrated together.

Men værgudene hadde andre planer.

But the weather gods had other plans.

Alle fly var stoppet.

All flights were stopped.

En stemme i høyttaleren kom med en ny beskjed: flyene ville ikke bevege seg på minst 48 timer.

A voice over the loudspeaker announced a new message: the planes would not move for at least 48 hours.

Hjertet til Nils banket raskere.

Nils's heart beat faster.

Han måtte ta en beslutning.

He had to make a decision.

Skulle han vente her i Oslo og håpe på en forandring, eller ta en sjanse og dra med toget?

Should he wait here in Oslo and hope for a change, or take a chance and travel by train?

Toget var også risikabelt.

The train was also risky.

Snøstormen kunne forsinke det, eller enda verre, stoppe det helt.

The snowstorm could delay it, or worse, stop it completely.

"Jeg må komme meg hjem," tenkte Nils bestemt.

"I have to get home," Nils thought determinedly.

"Barna må få julegavene sine.

"The children must get their Christmas presents."

"Nils ringte Anja.

Nils called Anja.

Han forklarte situasjonen og sa at han ville prøve å ta toget.

He explained the situation and said he would try to take the train.

Anja, alltid støttende, sa at de ville holde varm grøt klar til han kom hjem.

Anja, always supportive, said they would keep warm porridge ready for when he arrived home.

Nils følte seg litt roligere etter samtalen.

Nils felt a bit calmer after the conversation.

Han kjøpte en togbillett.

He bought a train ticket.

Togstasjonen var like kaotisk.

The train station was just as chaotic.

Mennesker lounged på kaféene, noen med varme kopper gløgg og pepperkaker, ventet på at tiden skulle gå.

People lounged in the cafes, some with warm cups of gløgg and gingerbread cookies, waiting for time to pass.

Nils fant en plass på toget.

Nils found a seat on the train.

Det begynte å kjøre sakte mot nord.

It began to travel slowly northward.

Utenfor vinduet blafret snøen forbi, nesten hypnotisk.

Outside the window, the snow flickered past, almost hypnotic.

På setet ved siden av ham satt en eldre dame som strikket en rød lue.

In the seat next to him sat an older lady knitting a red hat.

Nils smilte svakt til henne.

Nils smiled faintly at her.

"På vei til jul?

"On your way for Christmas?"

" spurte hun.

she asked.

Nils nikket.

Nils nodded.

Hun delte noen pepperkaker med ham.

She shared some gingerbread cookies with him.

"Det er disse små tingene," tenkte Nils, "som gjør reisen bedre.

"It’s these little things," Nils thought, "that make the journey better."

"Toget sakket inn og stoppet flere ganger, men det fortsatte sin reise sakte men sikkert.

The train slowed down and stopped several times, but it continued its journey slowly but surely.

Timene gikk.

The hours passed.

Nils bet negler av nervøsitet, men også av håp.

Nils bit his nails out of nervousness, but also out of hope.

Han holdt alltid blikket mot horisonten.

He kept his eyes on the horizon.

Endelig, som om julenissen selv hadde gitt tommel opp, nådde toget sin destinasjon.

Finally, as if Santa Claus himself had given a thumbs up, the train reached its destination.

Trondheim var kalde og snødekte, men det var hjem.

Trondheim was cold and snow-covered, but it was home.

Han nærmest løp ut av toget, fikk tak i en drosje, og var på vei hjem.

He almost ran out of the train, caught a cab, and was on his way home.

Da han åpnet døren, ble han møtt av duften av granbar og lyden av barnelatter.

When he opened the door, he was met by the scent of pine and the sound of children's laughter.

Anja sto i gangen med armene utstrakt.

Anja stood in the hallway with outstretched arms.

"Velkommen hjem!

"Welcome home!"

" ropte hun.

she exclaimed.

Mikkel stormet fram, kledd som en liten nisse, med en lue som grein seg over ørene.

Mikkel rushed forward, dressed as a little elf, with a hat that drooped over his ears.

Nils løftet sønnen opp og klemte ham hardt.

Nils lifted his son up and hugged him tightly.

"Pappa, du er hjemme!

"Daddy, you're home!"

" lo Mikkel.

laughed Mikkel.

Det var alt Nils trengte å høre.

That's all Nils needed to hear.

Han hadde knust seg gjennom vinterens hindringer og var endelig der han hørte til.

He had braved the winter’s obstacles and was finally where he belonged.

Julen hadde ikke mistet sin magi allikevel.

Christmas hadn't lost its magic after all.

Gjennom reisen lærte Nils en viktig leksjon i tålmodighet og det uvurderlige ved å være sammen med familien i alle omstendigheter.

Through the journey, Nils learned an important lesson in patience and the invaluable nature of being with family under any circumstances.

Julelysene blinket, og fred fylte huset.

The Christmas lights twinkled, and peace filled the house.

Nils så takknemlig rundt seg.

Nils looked gratefully around him.

"Endelig hjemme," hvisket han stille, mens han holdt familien tett inntil seg.

"Finally home," he whispered softly, as he held his family close.