Eirik kikket ut av vinduet og pustet dypt inn.

Eirik looked out the window and took a deep breath.

Snøfnugg dalte sakte ned og dekket bakken som et mykt teppe.

Snowflakes drifted slowly down, covering the ground like a soft blanket.

Julelys blinket fra husene rundt, og kirsebærlukten fra gløgg hang i luften.

Christmas lights twinkled from the houses around, and the scent of gløgg filled the air.

Det var en travel dag på stemmestedet, og Eirik følte presset.

It was a busy day at the polling place, and Eirik felt the pressure.

Inne på stemmestedet var det pyntet med krans av granbar og julestjerner.

Inside the polling place, it was decorated with wreaths of pine branches and poinsettias.

Folk sto i kø, pakket inn i store vinterjakker og skjerf.

People stood in line, wrapped in large winter jackets and scarves.

Det var varmt og folksomt inne.

It was warm and crowded inside.

Stresset smøg seg stille inn i Eiriks sinn, og han kjente det prikket i fingrene.

Stress quietly crept into Eirik's mind, and he felt a tingling in his fingers.

"Husk å puste, Eirik," sa Siri da hun kom bort til ham.

"Remember to breathe, Eirik," said Siri as she approached him.

Siri hadde en rolig stemme.

Siri had a calm voice.

Hun hadde kontroll.

She was in control.

Eirik ønsket å være som sin søster.

Eirik wished he could be like his sister.

Anders, den eldre mannen som alle kjente, kom inn fra kulden.

Anders, the elderly man everyone knew, came in from the cold.

Han nikket til Eirik og smilte svakt.

He nodded at Eirik and smiled faintly.

Han så alltid så vis ut, som om han bar på en hemmelighet.

He always looked so wise, as if carrying a secret.

Men i dag så Ansiktet hans trøtt ut.

But today his face looked tired.

Eirik kjente en bølge av uro da Anders plutselig vaklet, grep etter brystet, og falt fremover.

Eirik felt a wave of unease when Anders suddenly stumbled, clutched his chest, and fell forward.

Alt stoppet opp.

Everything stopped.

Folkene i kø gikk fra glade juleprat til stille frykt.

The people in line went from cheerful holiday chatter to silent fear.

"Hjelp, hjelp!

"Help, help!"

" ropte en kvinne.

shouted a woman.

Eirik gjorde sitt beste for å ikke fryse.

Eirik did his best not to freeze.

Dette var øyeblikket.

This was the moment.

Kunne han hjelpe?

Could he help?

Han så på Siri som allerede løp bort til Anders.

He looked at Siri, who was already rushing over to Anders.

Hun ropte instruksjoner til Eirik.

She shouted instructions to Eirik.

"Pus oppi fra side!

"Push from the side!

Hent førstehjelpsutstyret!

Get the first-aid kit!"

" sa hun.

she said.

Eirik ristet av seg panikken, løp og grep esken med det røde korset.

Eirik shook off the panic, ran, and grabbed the box with the red cross.

Han falt til ro mens han fulgte Siris anvisninger.

He found calmness as he followed Siri's instructions.

De to jobbet sammen som et lag, sjekket Anders' pust og puls.

The two worked together as a team, checking Anders' breathing and pulse.

Mens Siri utførte hjertekompresjoner, brukte Eirik mobilen for å ringe 113.

While Siri performed chest compressions, Eirik used his phone to call 113.

Han rapporterte situasjonen med en stemme han knapt kjente igjen som sin.

He reported the situation with a voice he barely recognized as his own.

Sterk og kontrollert.

Strong and controlled.

Det føltes som en evighet, men til slutt kom ambulansen.

It felt like an eternity, but finally, the ambulance arrived.

Paramedikerne tok over, og Eirik trakk seg tilbake, skjelvende av adrenalin.

The paramedics took over, and Eirik stepped back, trembling with adrenaline.

Anders ble stabilisert og ført ut til ambulansen.

Anders was stabilized and taken out to the ambulance.

I stillheten som fulgte, hørte Eirik hjerteslagene sine.

In the silence that followed, Eirik heard his own heartbeat.

Siri kom bort og la en hånd på skulderen hans.

Siri came over and placed a hand on his shoulder.

"Du gjorde det bra," sa hun med et lite smil.

"You did well," she said with a small smile.

Eirik nikket, følte en bølge av ro.

Eirik nodded, feeling a wave of calm.

Denne dagen, midt i julekaoset, hadde han funnet en styrke han ikke visste han hadde.

This day, in the midst of Christmas chaos, he had found a strength he didn’t know he had.

Han så frem til mer enn bare julaften.

He looked forward to more than just Christmas Eve.

Med ny tillit innså han at framtiden kanskje ikke var så skremmende lenger.

With newfound confidence, he realized the future might not be so frightening after all.

Kanskje han ikke trengte alle svarene akkurat nå.

Maybe he didn't need all the answers right now.

Han kunne takle det, steg for steg, akkurat som i dag.

He could handle it, step by step, just like today.