Snøkorn dalte ned fra den grå himmelen og la seg som et mykt teppe over den lille fjellandsbyen.

Snowflakes drifted down from the gray sky, forming a soft blanket over the little mountain village.

Den gamle steinkirken reiste seg majestetisk i midten av landsbyen.

The old stone church stood majestically in the center of the village.

Over kirketaket lå et tynt lag av snø.

Over the church roof lay a thin layer of snow.

Inne i kirken, varmen fra den sprakende peisen og lyset fra de mange stearinlysene skapte en lun atmosfære.

Inside the church, the warmth from the crackling fireplace and the light from the many candles created a cozy atmosphere.

Det var nyttårsaften, og landsbyens folk hadde samlet seg for festen med det tradisjonelle gildeskolen.

It was New Year's Eve, and the village's people had gathered for the celebration with the traditional gildeskolen.

Siv satt stille på en benk, mens hun holdt et gulnet manuskript i hendene.

Siv sat quietly on a bench, holding a yellowed manuscript in her hands.

Hun så ut over folkemengden med skjelvende hender.

She looked over the crowd with trembling hands.

Hennes tur å fortelle en gammel legende nærmet seg raskt.

Her turn to tell an old legend was approaching quickly.

Hun visste at denne kvelden var viktig.

She knew this evening was important.

Hennes venner, Ola og Lars, satt ved siden av henne.

Her friends, Ola and Lars, sat next to her.

De hadde oppmuntret henne til å øve og hadde vært tålmodige tilhørere gjennom de mange øvingene.

They had encouraged her to practice and had been patient listeners through many rehearsals.

"Du klarer dette, Siv," sa Ola med et smil.

"You can do this, Siv," said Ola with a smile.

"Du har øvd så mye.

"You've practiced so much.

De vil elske historien din," la Lars til.

They will love your story," added Lars.

Siv nikket, men kjente fortsatt en klump i magen.

Siv nodded, but still felt a knot in her stomach.

Hun hadde lengtet etter å bli en del av fellesskapet, og dette var hennes sjanse.

She longed to be part of the community, and this was her chance.

Hvis hun kunne fortelle legenden uten å glemme noe, ville hun kanskje endelig bli akseptert.

If she could tell the legend without forgetting anything, she might finally be accepted.

Klokken i tårnet slo, og det var hennes signal.

The clock in the tower struck, and it was her signal.

Siv reiste seg sakte, tok et dypt pust og gikk opp til podiet.

Siv stood up slowly, took a deep breath, and walked up to the podium.

Hun så ut over ansiktene som stirret tilbake på henne.

She looked out over the faces staring back at her.

Hjertet hennes hamret.

Her heart was pounding.

Hun begynte historien om "Den klokke spådommen", en fortelling om en klokker i landsbyen som forutså det kommende årets fremtidig fred og harmoni.

She began the story of "The Bell Prophecy," a tale about a bell-ringer in the village who foresaw the coming year's future peace and harmony.

Hennes stemme skalv i starten, og hun snublet over noen ord.

Her voice trembled at first, and she stumbled over some words.

Angst fylte henne.

Anxiety filled her.

Men i blikket fra Ola og Lars, så hun oppmuntring og varme.

But in the gaze from Ola and Lars, she saw encouragement and warmth.

Hun tok mot til seg og fortsatte.

She summoned her courage and continued.

Ettersom ordene fløt jevnere, ble frykten mindre.

As the words flowed more smoothly, the fear lessened.

Publikum lyttet oppmerksomt, fanget i fortellingens magi.

The audience listened attentively, captivated by the magic of the tale.

Hun merket plutselig en ro i seg.

She suddenly felt a calm within her.

Da hun avsluttet legenden, holdt hun pusten et øyeblikk.

As she finished the legend, she held her breath for a moment.

Kirkerommet eksploderte i applaus.

The church room exploded in applause.

Siv kikket forundret rundt, mens en lettelse skyllet over henne.

Siv looked around in amazement, a wave of relief washing over her.

Applausen fortsatte.

The applause continued.

Hun smilte for første gang den kvelden, en ekte, lettet smil.

She smiled for the first time that evening, a genuine, relieved smile.

Ola og Lars hevet henne opp på skuldrene sine og ropte høyt av begeistring.

Ola and Lars lifted her up on their shoulders and shouted in excitement.

For første gang følte Siv seg som en del av noe.

For the first time, Siv felt like part of something.

Peisens flammer kastet gyllent lys over de smilende fjesene.

The flames of the fireplace cast a golden light over the smiling faces.

Hun hadde gjort det.

She had done it.

Hun hadde ikke bare fortalt en legende, men også funnet sin plass blant dem.

She had not only told a legend but also found her place among them.

Siv gikk ned fra podiet med nyvunnet selvtillit.

Siv stepped down from the podium with newfound confidence.

Hun følte seg aldri så alene som før.

She never felt as alone as before.

Med vennskapene til Ola og Lars, visste hun nå at hun var akseptert, ikke for hva hun kunne prestere, men for hvem hun var.

With the friendships of Ola and Lars, she now knew she was accepted, not for what she could achieve, but for who she was.

Kvelden fortsatte med glede og latter, og Siv sluttet seg til vennene mens nyttårsklokken ringte inn det kommende året.

The evening continued with joy and laughter, and Siv joined her friends as the New Year clock rang in the coming year.

Hun visste at et kapittel i hennes liv var fullført, og at et nytt, lovende kapittel ventet.

She knew a chapter in her life was completed, and that a new, promising chapter awaited.