Eirik sparket forsiktig i snøen foran ham.

Eirik kicked the snow gently in front of him.

Vinden var kald, og snøen lå tungt over de ødelagte bygningene.

The wind was cold, and the snow lay heavily over the ruined buildings.

Det var vanskelig å tro at det en gang hadde vært en travelt by her.

It was hard to believe that this had once been a bustling city.

Eirik, med hender stukket dypt i jakkelommene, trakk sammen skuldrene for å holde varmen ute og så seg rundt.

Eirik, with his hands shoved deep into his jacket pockets, shrugged his shoulders to keep the cold out and looked around.

Han var ikke alene.

He wasn't alone.

Hans barndomsvenn, Lars, var ved hans side.

His childhood friend, Lars, was by his side.

Lars var alltid skeptisk, spesielt i denne verden som manglet både håp og trygghet.

Lars was always skeptical, especially in this world that lacked both hope and safety.

"Er du sikker på at det er verdt det?

"Are you sure it's worth it?"

" spurte Lars med et hint av tvil.

asked Lars with a hint of doubt.

"Vi må prøve alt vi kan," svarte Eirik bestemt.

"We have to try everything we can," replied Eirik firmly.

Han kjente på boksen med syltet sild som lå godt beskyttet i sekken hans.

He felt the box of pickled herring that was well protected in his bag.

Den var sjelden og kunne være nøkkelen til å finne et trygt sted for dem begge.

It was rare and could be the key to finding a safe place for both of them.

Ryktene hadde spredt seg om Kari, en smart overlever kjent for sitt skarpe sinn og beskjedne smil.

Rumors had spread about Kari, a smart survivor known for her sharp mind and modest smile.

Hun visste om et hemmelig gjemmested, men var skeptisk til fremmede.

She knew of a secret hideout but was wary of strangers.

Eirik og Lars fant henne i en ruinert butikk under en frossen bro, der isen hang som skitne gardiner fra taket.

Eirik and Lars found her in a ruined store under a frozen bridge, where the ice hung like dirty curtains from the ceiling.

Kari så opp fra sitt lille bål da de nærmet seg.

Kari looked up from her small fire as they approached.

Øynene hennes gnistret i det svake lyset.

Her eyes sparkled in the dim light.

"Hva vil dere?

"What do you want?"

" spurte hun kort.

she asked curtly.

Eirik tok et skritt frem og strakk frem boksen med sild.

Eirik took a step forward and offered the box of herring.

"Vi leter etter et trygt sted.

"We are looking for a safe place.

Jeg har hørt at du har informasjon.

I've heard you have information."

"Hun så på boksen, og et øyebryn løftet seg.

She looked at the box, raising an eyebrow.

"Syltet sild, sier du?

"Pickled herring, you say?

Interessant tilbud.

Interesting offer."

" Hun lot blikket hvile på dem begge, som om hun veide deres intensjoner.

She let her gaze rest on both of them, as if weighing their intentions.

"Greit," sa Kari endelig.

"Alright," Kari finally said.

"Jeg skal gi dere informasjonen, men først må Eirik bestå en test.

"I'll give you the information, but first Eirik must pass a test."

"Testen var uvanlig.

The test was unusual.

Eirik måtte balansere en rusten hjelm på hodet og samtidig resitere et gammelt, tullete dikt: "Jeg er en liten fe!

Eirik had to balance a rusty helmet on his head while reciting an old, silly poem: "I am a little fairy!

I skogen bor jeg her!

In the forest, I live here!

Sang og dans, en glad sjel jeg er!

Singing and dancing, a happy soul I am!"

" Lars lo høyt, men Eirik, med blikket fast som isen rundt dem, satte i gang.

Lars laughed loudly, but Eirik, with a gaze as steady as the ice around them, began.

Til Lars' og Karis store overraskelse klarte Eirik det uten å blunke.

To Lars and Kari's great surprise, Eirik did it without flinching.

Han holdt hjelmen stødig og avsluttet med et stort smil.

He held the helmet steady and finished with a big smile.

Kari nikket anerkjennende.

Kari nodded appreciatively.

"Kanskje du er mer enn bare en optimistisk drømmer," innrømmet hun.

"Perhaps you are more than just an optimistic dreamer," she admitted.

Hun trakk opp et slitt kart fra lommen og pekte.

She pulled out a worn map from her pocket and pointed.

"Følg denne stien nordover.

"Follow this path north.

Etter tre kilometer ser dere en hule.

After three kilometers, you'll see a cave.

Det er et godt sted å vente ut vinteren.

It's a good place to wait out the winter."

"Med nyvunnet håp pakket de sammen og begynte på den lange turen mot hulen.

With newfound hope, they packed up and started the long journey towards the cave.

Eirik følte en varme spre seg gjennom kroppen, ikke bare fra det lovede varme gjemmestedet, men også fra forståelsen av at litt humor kunne være like viktig som håp i mørke tider.

Eirik felt a warmth spread through his body, not just from the promise of a warm hideout but also from the understanding that a little humor might be as important as hope in dark times.