En kald, klar morgen i det øde landskapet av det som en gang var Norges stolthet, sto Sindre på toppen av et snødekt bakkedrag.

A cold, clear morning in the desolate landscape of what was once Norway's pride, Sindre stood atop a snow-covered ridge.

Foran ham strakte de spøkelsesaktige restene av skianlegget seg, lodger og heiser sto igjen som frosne minner.

Before him stretched the ghostly remains of the ski resort, lodges and lifts left as frozen memories.

I luften svevde en svak, mystisk radiostøy.

In the air hovered a faint, mysterious radio noise.

Det var et hint av liv i en ellers stillestående verden.

It was a hint of life in an otherwise stagnant world.

Ved siden av Sindre sto Astrid, med øyne som granskede alt, klar til å finne veien til nytt håp.

Next to Sindre stood Astrid, with eyes that scrutinized everything, ready to find a path to new hope.

Hun var ikke bare en ingeniør, men en ildsjæl for gjenoppbyggingen av det gamle.

She was not just an engineer, but a passionate advocate for the rebuilding of the old.

I nærheten, Leif, denne unge eventyreren med en stemning så lys som den lyse snøen, fast bestemt på å avdekke verdens hemmeligheter.

Nearby, Leif, this young adventurer with a mood as bright as the bright snow, was determined to uncover the world's secrets.

Sindre hadde hørt signalet for første gang noen netter tidligere.

Sindre had heard the signal for the first time some nights earlier.

Det uroet ham, men også lokket med et løfte om noe mer.

It unsettled him, yet also enticed him with the promise of something more.

"Tiden er inne," sa Sindre, hans stemme var rolig men bestemt.

"The time has come," said Sindre, his voice calm but firm.

"Vi må finne ut hvor signalet kommer fra.

"We must find out where the signal comes from.

Det kan være andre der ute som oss.

There may be others out there like us."

" De visste at mange farer lurte, fra det iskalde været til bandene av andre skattejegere, desperate for det samme som dem selv.

They knew many dangers lurked, from the freezing weather to the bands of other treasure hunters, desperate for the same thing as themselves.

De begynte reisen nedover, kantet opp mot den ulende vinden.

They began the journey downward, leaning against the howling wind.

Astrid dekket ryggen, mens Leif undersøkte kartet han hadde tegnet seg selv.

Astrid covered their back, while Leif examined the map he had drawn himself.

De beveget seg forsiktig, med Sindre i spissen.

They moved carefully, with Sindre leading.

Hvert skritt reiste en sky av lett snø, som raskt slo seg til ro igjen.

Each step raised a cloud of light snow, which quickly settled again.

Flere timer gikk, og kulden bet stadig dypere.

Several hours passed, and the cold bit ever deeper.

Men Sindre insisterte, drevet som han var av en gammel skyld.

But Sindre insisted, driven as he was by an old guilt.

Hvis han kunne finne andre der ute, kanskje kunne han tilgi seg selv for dem han tapte.

If he could find others out there, maybe he could forgive himself for those he lost.

Mobiltårn og strømstolper fra den gamle verden pekte som skjelettfingre mot himmelen, ledetråder i jakten.

Mobile towers and power poles from the old world pointed like skeletal fingers towards the sky, clues in the search.

Da solen begynte å synke, sto de foran opphavet til signalet: en liten dal dekket av drivende snø.

As the sun began to set, they stood before the source of the signal: a small valley covered in drifting snow.

Midt i dalen stod en forlatt bygning med en blinkende solcelleløsning på taket, hvorfra signalet kom.

In the middle of the valley stood an abandoned building with a blinking solar solution on the roof, from which the signal emanated.

Rundt bygningen var det skimrende spor i snøen, tegn på at de ikke var alene.

Around the building were shimmering tracks in the snow, signs that they were not alone.

Inne i bygningen fant de ikke bare utstyret, men også en gruppe overlevende.

Inside the building, they found not only the equipment but also a group of survivors.

Ansiktene deres var først skeptiske, men snart myknet det når dekket av forståelse og gjensidig behov.

Their faces were initially skeptical, but soon softened when enveloped by understanding and mutual need.

Astrid begynte straks å se på utstyret.

Astrid immediately began examining the equipment.

Sammen med de andre kunne de reparere senderen.

Together with the others, they could repair the transmitter.

Nå hadde de en bro til verden utenfor, en sjanse til å koble sammen de spredte fragmentene av det som var igjen av de levendes samfunn.

Now they had a bridge to the outside world, a chance to connect the scattered fragments of what was left of the living communities.

Med solen sakte stigende på en ny morgen, sto Sindre sammen med Astrid og Leif tett inntil de andre.

With the sun slowly rising on a new morning, Sindre stood with Astrid and Leif close to the others.

De hadde funnet mer enn bare det de kom for.

They had found more than just what they came for.

De hadde funnet en fremtid.

They had found a future.

Sammen, i et kort øyeblikk av stillhet, tillot Sindre seg et smil.

Together, in a brief moment of silence, Sindre allowed himself a smile.

Verden var knust, men det var fortsatt liv som ventet på å bli gjenopplivet.

The world was shattered, but there was still life waiting to be revived.

Noe godt kunne komme ut av ruinene, og kanskje, en ny begynnelse for både ham og de rundt ham.

Something good could come out of the ruins, and perhaps, a new beginning for both him and those around him.