Snøen lå tungt på vinduskarmene utenfor den lyse skolens auditorium.

The snow lay heavily on the windowsills outside the bright school's auditorium.

Inne i salen var det hektisk aktivitet.

Inside the hall, there was hectic activity.

Den årlige vinterforestillingen nærmet seg, og elever fra den lokale ungdomsskolen var samlet til øving.

The annual winter performance was approaching, and students from the local middle school had gathered for rehearsal.

Rommet luktet mildt av kakao fra kafeen ved siden av.

The room mildly smelled of cocoa from the café next door.

Kari rakte hånden forsiktig opp for å justere sceneforhenget, og hun sukket litt mens hun så utover scenen.

Kari raised her hand carefully to adjust the stage curtain, and she sighed a little as she looked out over the stage.

Hun var dyktig og pliktoppfyllende, men det var én ting som hun fryktet mer enn noe annet: å opptre foran andre.

She was skilled and dutiful, but there was one thing she feared more than anything else: performing in front of others.

Kari hadde alltid drømt om å stå på scenen.

Kari had always dreamed of being on stage.

Hun så opp til skuespillere med deres glød og selvsikkerhet, og ønsket inderlig å være som dem.

She admired actors for their passion and confidence, and deeply wished to be like them.

Men tanken på å måtte prestere foran så mange mennesker gjorde henne nervøs.

But the thought of having to perform in front of so many people made her nervous.

Hver gang hun skulle si replikken sin, følte hun hjertet slå hardt i brystet.

Every time she was supposed to say her line, she felt her heart pounding in her chest.

Ola, Karis beste venn, var også med i stykket.

Ola, Kari's best friend, was also in the play.

Han var en av de få som visste om hennes frykt.

He was one of the few who knew about her fear.

Han tok kameratslig tak i skulderen hennes og smilte bredt.

He gave her shoulder a friendly squeeze and smiled broadly.

"Du kan gjøre dette, Kari," sa han oppmuntrende.

"You can do this, Kari," he said encouragingly.

Kari nikket forsiktig, men ble fremdeles kvalm av nervene som bygde seg opp.

Kari nodded cautiously, but still felt nauseous from the nerves building up.

Repetisjonen den dagen gikk ikke som planlagt for Kari.

The rehearsal that day did not go as planned for Kari.

Da det var hennes tur, stivnet hun.

When it was her turn, she froze.

Ordene som skulle komme ut, nektet å samarbeide.

The words that were supposed to come out refused to cooperate.

Det var en liten pause før Ola, uten å nøle, trådte frem og hvisket til henne: "Det er bare meg og deg her.

There was a brief pause before Ola, without hesitation, stepped forward and whispered to her, "It's just me and you here.

Du kan klare det.

You can do it."

"Karins blikk møtte Olas.

Kari's eyes met Ola's.

De vennlige ordene fylte henne med en ny styrke.

His friendly words filled her with a new strength.

Hun pustet dypt inn og prøvde igjen.

She took a deep breath and tried again.

Langsomt men sikkert begynte ordene å flyte, og som om det var magi, leverte hun replikkene sine med en selvtillit hun ikke visste at hun hadde.

Slowly but surely, the words began to flow, and as if by magic, she delivered her lines with a confidence she didn’t know she had.

Etter øvelsen følte Kari seg lettet.

After the rehearsal, Kari felt relieved.

Hun hadde gjort det!

She had done it!

Hun hadde overvunnet frykten og fullført prøven.

She had overcome her fear and completed the test.

Med et stort smil, takket hun Ola.

With a big smile, she thanked Ola.

"Uten deg.

"Without you...

jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort," sa hun.

I don't know what I would have done," she said.

Ola lo og ga henne en klem.

Ola laughed and gave her a hug.

"Du gjorde det, Kari!

"You did it, Kari!"

" svarte han.

he replied.

"Neste gang vil du klare det enda bedre.

"Next time you'll do even better."

"På vei ut av auditoriumet, så Kari ut på den glitrende snøen og følte en varme som ikke kom fra kakaoen.

On her way out of the auditorium, Kari looked at the glittering snow and felt a warmth that didn't come from the cocoa.

Hun innså at det å være sårbar ikke betydde at man var svak.

She realized that being vulnerable didn't mean one was weak.

Tvert imot, viste det hvor sterk man kunne være når man støttet seg på gode venner.

On the contrary, it showed how strong one could be when relying on good friends.

Fra den dagen av, hver gang den nervøse følelsen dukket opp, minnet hun seg selv om Olas ord og smilte.

From that day on, every time the nervous feeling arose, she reminded herself of Ola's words and smiled.

Frykten var fortsatt der, men dens makt over henne var mye mindre.

The fear was still there, but its power over her was much less.

Hun hadde funnet motet til å tro på seg selv, og det var bare begynnelsen.

She had found the courage to believe in herself, and it was only the beginning.