Toget ristet lett over skinnene.

The train rattled lightly over the tracks.

Snøen utenfor dekket fjellene og byen med et tykt, hvitt teppe.

The snow outside covered the mountains and the city with a thick, white blanket.

Kjell satt ved vinduet og så ut på det vakre vinterlandskapet.

Kjell sat by the window and gazed out at the beautiful winter landscape.

Han reiste fra Oslo til Bergen.

He was traveling from Oslo to Bergen.

Det var en lang reise, men han følte seg heldig.

It was a long journey, but he felt lucky.

Bergen, med sine gamle bryggehus og høye fjell, var alltid hjem, uansett hvor lenge han har vært borte.

Bergen, with its old wharf houses and tall mountains, was always home, no matter how long he had been away.

Ved siden av Kjell satt Marit og smilte.

Next to Kjell sat Marit, smiling.

Hun var en eldre kusine som også gledet seg til familiegjenforeningen.

She was an older cousin who was also looking forward to the family reunion.

Kjell og Marit hadde snakket løst om været, om jobben i Oslo, og om felles minner fra barndommen.

Kjell and Marit had chatted loosely about the weather, about work in Oslo, and about shared childhood memories.

Men Kjell hadde en tyngde i hjertet.

But Kjell had a heaviness in his heart.

Han tenkte på sin bror, Sindre.

He thought about his brother, Sindre.

De hadde ikke vært på talefot siden diskusjonen sist sommer.

They hadn’t been on speaking terms since the argument last summer.

"Er du nervøs?" spurte Marit forsiktig.

"Are you nervous?" Marit asked gently.

Hun visste om Kjells bekymringer.

She knew about Kjell's worries.

Kjell trakk pusten dypt.

Kjell took a deep breath.

"Litt," svarte han.

"A bit," he replied.

"Men jeg må gjøre dette.

"But I have to do this.

Sindre er tross alt min bror."

Sindre is, after all, my brother."

Marit nikket.

Marit nodded.

Hun forsto.

She understood.

"Det er viktig å snakke sammen.

"It’s important to talk.

Familie er tross alt alt."

Family is everything, after all."

Toget svingte inn på Fløibanen stasjon.

The train pulled into the Fløibanen station.

Snøfnugg danset i luften.

Snowflakes danced in the air.

Bergen skinte som et postkort under vinterens kalde lys.

Bergen shone like a postcard under the cold winter light.

Det var vakkert, men også litt skummelt.

It was beautiful but also a bit daunting.

Kjell samlet mot.

Kjell gathered his courage.

Han visste at han måtte legge stoltheten til side.

He knew he had to set aside his pride.

Da de kom frem, var huset til broren fullt av liv og varme.

When they arrived, his brother’s house was full of life and warmth.

Familien samlet rundt, latter og lyder av samtaler fylte rommet.

The family gathered around, laughter and the sounds of conversations filled the room.

Kjell så Sindre i hjørnet av stua, opptatt med å servere kaffe.

Kjell saw Sindre in the corner of the living room, busy serving coffee.

Hjertet hans banket raskere.

His heart beat faster.

Samtalen kunne ikke vente.

The conversation couldn’t wait.

Han måtte snakke med Sindre.

He had to talk to Sindre.

Han tok en dyp pust og beveget seg gjennom folkemengden.

He took a deep breath and moved through the crowd.

"Sindre," begynte han med en nervøs stemme.

"Sindre," he began with a nervous voice.

Broren snudde seg.

His brother turned around.

Det var et øyeblikk av stillhet, en pause fylt med usikkerhet og minner.

There was a moment of silence, a pause filled with uncertainty and memories.

"Hei, Kjell," svarte Sindre.

"Hi, Kjell," Sindre replied.

Det var en mildhet i stemmen hans, noe som ga Kjell håp.

There was a kindness in his voice, something that gave Kjell hope.

"Kan vi snakke?" spurte Kjell.

"Can we talk?" Kjell asked.

Han så på broren, denne gangen med oppriktighet.

He looked at his brother, this time with sincerity.

"Jeg vil si unnskyld.

"I want to apologize.

Jeg vil at vi skal være brødre igjen."

I want us to be brothers again."

Sindre smilte svakt.

Sindre smiled faintly.

"Ja," sa han.

"Yes," he said.

"Det har gått for lang tid."

"It’s been too long."

De satte seg i stuen.

They sat in the living room.

Med en enkel gest av forsoning, en hånd på skulderen.

With a simple gesture of reconciliation, a hand on the shoulder.

Ord ble delt, og misforståelser ble klarlagt.

Words were exchanged, and misunderstandings clarified.

Det var ingen store taler, bare enkle sannheter og et oppriktig ønske om å helbrede.

There were no grand speeches, just simple truths and a sincere desire to heal.

Da samtalen var over, delte de en varm klem.

When the conversation was over, they shared a warm hug.

Isen mellom dem var smeltet.

The ice between them had melted.

Kjell følte en lettelse, som om en tung byrde var borte.

Kjell felt a sense of relief, as if a heavy burden was lifted.

Han så på Marit som ga ham et støttende smil fra den andre siden av rommet.

He glanced at Marit, who gave him a supportive smile from across the room.

Senere den kvelden, ser Kjell og Sindre ut gjennom vinduet, mens natten faller på.

Later that evening, Kjell and Sindre looked out through the window as night fell.

De hvite fjellene blendes i mørket, men i hjertene deres, lyser et nytt håp.

The white mountains blended into the darkness, but in their hearts, a new hope shone.

Kjell hadde lært at det aldri er for sent å si unnskyld.

Kjell had learned that it is never too late to apologize.

Familiebånd kunne være sterke, men de trenger pleie og ærlighet.

Family bonds can be strong, but they require nurturing and honesty.

Togreisen hadde blitt mer enn bare en tur hjem.

The train journey had become more than just a trip home.

Det var en reise mot å finne det som virkelig betydde noe.

It was a journey towards finding what truly mattered.