Sofie sto ved inngangen til fellesrommet i studenthjemmet, klam i håndflatene.

Sofie stood at the entrance to the common room in the student housing, her palms sweaty.

Nyttårsaften fargela rommet i en festlig glød.

New Year's Eve colored the room with a festive glow.

Små lyskuler hengte på veggene, og girlander med glitter danset forsiktig i den varme luften.

Small light orbs hung on the walls, and garlands with glitter danced gently in the warm air.

Rundt henne summet det av stemmer og latter, en konstant bakgrunn av forventning.

Around her, there was a buzz of voices and laughter, a constant backdrop of anticipation.

Sofie hadde bestemt seg for at dette året skulle bli annerledes.

Sofie had decided that this year was going to be different.

Hun hadde skrevet ned sine nyttårsforsetter; de var en del av hennes beslutning om å åpne sitt liv mer.

She had written down her New Year's resolutions; they were part of her decision to open her life more.

Hun ønsket å finne et nytt hobby og få nye venner, men usikkerheten virket som en høy mur rundt henne.

She wanted to find a new hobby and make new friends, but the uncertainty felt like a high wall around her.

Hun tittet bort på Johan, som snakket ivrig med en gruppe ved et bord.

She looked over at Johan, who was talking eagerly with a group at a table.

Han organiserte en turgruppe som ofte dro ut i skog og mark.

He organized a hiking group that often went out into the woods and fields.

Sofie hadde alltid likt tanken på å prøve seg på turer i naturen.

Sofie had always liked the idea of trying hikes in nature.

På andre siden av rommet så hun Ingrid, en klassekamerat fra kunsthistoriekurset.

On the other side of the room, she saw Ingrid, a classmate from the art history course.

Ingrid drev med fotografering og hadde delt vakre bilder fra sine turer på sosiale medier.

Ingrid was into photography and had shared beautiful photos from her trips on social media.

Sofie beundret arbeidet hennes.

Sofie admired her work.

Med et dypt pust gikk Sofie først mot Johan.

With a deep breath, Sofie first went over to Johan.

Hun hørte snappet av ordene hans: "beste stien...forrige gang...storm." Hun smilte svakt.

She caught snippets of his words: "best trail... last time... storm." She smiled faintly.

"Hei, Johan," sa hun litt nervøst.

"Hi, Johan," she said a bit nervously.

"Jeg hørte at du organiserer turer. Kan jeg bli med en gang?"

"I heard you're organizing hikes. Can I join sometime?"

Johan snudde seg, øynene hans glitret som lysene rundt dem.

Johan turned, his eyes sparkling like the lights around them.

"Selvfølgelig! Vi trenger alltid flere som å skåle tiden ute. Hva sier du til en tur i helga?"

"Of course! We always need more people to enjoy time outside. How about a hike this weekend?"

"Det høres flott ut!" svarte Sofie, en følelse av lettelse fylte henne.

"That sounds great!" Sofie replied, a feeling of relief filling her.

Etter samtalen med Johan, følte hun seg litt tryggere.

After the conversation with Johan, she felt a bit more confident.

Hun nærmet seg Ingrid, som sto og så på et bilde i telefonen.

She approached Ingrid, who was looking at a picture on her phone.

"Ingrid! Jeg har alltid beundret bildene dine. Kanskje du kan lære meg litt om fotografering?"

"Ingrid! I've always admired your photos. Maybe you could teach me a bit about photography?"

Ingrid lyste opp.

Ingrid lit up.

"Jeg elsker å prate om fotografering! Vi kan ta med kameraer på en tur."

"I love talking about photography! We can bring cameras on a hike."

Der og da la Sofie merke til noe viktig.

Right then, Sofie noticed something important.

Johan og Ingrid delte hennes nysgjerrighet for naturen.

Johan and Ingrid shared her curiosity about nature.

Den kvelden, planer ble smidd for en kommende tur med kameraer klare til å fange vinterens skjønnhet.

That evening, plans were made for an upcoming hike with cameras ready to capture winter's beauty.

Før hun forlot festen den kvelden, visste Sofie at hun hadde gjort noe betydelig.

Before leaving the party that evening, Sofie knew she had done something significant.

Hun hadde tatt det første steget mot å endre livet sitt.

She had taken the first step towards changing her life.

Og følelsen av at det var mulig å forandre seg, steg stille men bestemt i hennes indre.

And the feeling that change was possible rose quietly but steadily within her.

Selv små skritt kunne føre til store endringer.

Even small steps could lead to big changes.

Med Johan, Ingrid og de nye planene følte Sofie seg trygg i beslutningen om å være mer åpen for nye opplevelser.

With Johan, Ingrid, and the new plans, Sofie felt confident in her decision to be more open to new experiences.

Dette året skulle bli annerledes.

This year was going to be different.