Inne i den mørke bunkeren, et sted dypt under jorden, satt Sigrid og kjente på den kalde luften som snek seg inn mellom de stålgrå veggene.

Inside the dark bunker, somewhere deep underground, Sigrid sat and felt the cold air creeping in between the steel-gray walls.

Det var vinter, og selv om de var trygge fra snøstormen ute, føltes det som en egen slags fangenskap her nede.

It was winter, and even though they were safe from the snowstorm outside, it felt like a different kind of captivity down there.

Med flakkende lys fra den enkle lampen, var rommet trangt og fullt av rekker med hermetikkbokser og tepper.

With flickering light from the simple lamp, the room was cramped and full of rows of canned goods and blankets.

Eirik, etter å ha en vane for å alltid undersøke og utforske hver krik og krok, begynte plutselig å klø voldsomt.

Eirik, having a habit of always inspecting and exploring every nook and cranny, suddenly started itching violently.

Øynene hans ble røde og huden hans ble dekket av utslett.

His eyes went red, and his skin was covered in rashes.

Ingrid, en rolig men observant person i gruppen deres, så bekymret på Eirik.

Ingrid, a calm but observant person in their group, looked worriedly at Eirik.

"Hva har du spist?" spurte hun, men Eirik kunne knapt svare gjennom kløen.

"What have you eaten?" she asked, but Eirik could barely answer through the itching.

Sigrid merket at hjertet hennes begynte å slå fort.

Sigrid noticed her heart beginning to race.

Hun hadde sett slike reaksjoner før i førstehjelpskursene sine, men aldri i virkeligheten og aldri under slike omstendigheter.

She had seen such reactions before in her first aid courses, but never in real life and never under such circumstances.

De hadde ikke nok medisinske forsyninger, kun det aller nødvendigste.

They didn't have enough medical supplies, only the very essentials.

Mens Eirik's pust ble kortere, tvang Sigrid seg selv til å holde seg rolig.

As Eirik's breathing became shorter, Sigrid forced herself to stay calm.

"Det må finnes noe," tenkte hun, mens hun lette gjennom det lille medisinskapet.

"There must be something," she thought, as she searched through the small medicine cabinet.

Hun fant antihistamintabletter, men doseringen var lite og det var usikkert om de ville hjelpe nok.

She found antihistamine tablets, but the dosage was small and it was uncertain if they would help enough.

Med Ingrid som holdt Eirik oppe mot den kalde stålveggen, tenkte Sigrid fort.

With Ingrid holding Eirik up against the cold steel wall, Sigrid thought quickly.

Hun fylte en kopp med vann, knuste tabletten og rørte den inn.

She filled a cup with water, crushed the tablet, and stirred it in.

"Drikk dette, Eirik," sa hun bestemt, men med en omsorg i stemmen.

"Drink this, Eirik," she said firmly, but with care in her voice.

Eirik nikket, lite i stand til å gjøre noe annet enn å følge hennes instrukser.

Eirik nodded, barely able to do anything else but follow her instructions.

De satt der alle tre, mens minuttene sneglet seg av gårde.

The three of them sat there as the minutes crept by.

Sigrid pustet rolig, tvang seg selv til å tro at hun hadde gjort det riktige.

Sigrid breathed calmly, forcing herself to believe she had done the right thing.

Heldigvis, etter det som føltes som en evighet, begynte Eirik's pust å stabilisere seg.

Luckily, after what felt like an eternity, Eirik's breathing began to stabilize.

Øynene hans ble klarere, og han smilte et svakt, takknemlig smil.

His eyes became clearer, and he gave a faint, grateful smile.

"Du er en helt, Sigrid," sa han med en svak stemme.

"You're a hero, Sigrid," he said with a weak voice.

Havet av panikk som hadde truet med å overvelde henne trakk seg endelig tilbake, og en bølge av lettelse skylt over Sigrid.

The sea of panic that had threatened to overwhelm her finally receded, and a wave of relief washed over Sigrid.

Eirik, derimot, lærte at ikke alt måtte utforskes ukritisk, særlig ikke gamle matprodukter i tette rom.

Eirik, however, learned that not everything needed to be explored indiscriminately, especially not old food products in confined spaces.

Inne i den kalde bunkeren, gav Eirik Sigrid et fast håndtrykk.

Inside the cold bunker, Eirik gave Sigrid a firm handshake.

De visste at de alle tre ville klare seg gjennom denne vinteren, sterke og mer lærte av erfaringen.

They knew that all three of them would make it through this winter, stronger and more learned from the experience.

Sigrid følte en ny selvtillit vokse i henne; hvis hun kunne håndtere dette, kunne hun håndtere det meste.

Sigrid felt a new confidence growing in her; if she could handle this, she could handle most things.

Ingrid så på vennene sine og følte en varme springe fra båndene de hadde, sterkere enn noen bunker kan holde.

Ingrid looked at her friends and felt a warmth spring from the bonds they had, stronger than any bunker could contain.