Vinterkulden hadde lagt et mykt teppe av snø over Vigelandsparken.

The winter chill had laid a soft blanket of snow over Vigelandsparken.

Skulpturene sto stille, som voktere av parkens hemmeligheter.

The sculptures stood still, like guardians of the park's secrets.

Aksel gikk forsiktig på stien, støttet av en krykke.

Aksel walked carefully along the path, supported by a crutch.

Han hadde nylig skadet beinet sitt i en skiulykke.

He had recently injured his leg in a skiing accident.

Frykten for ikke å komme seg på ski igjen gnagde i ham.

The fear of not being able to ski again gnawed at him.

Ved siden av ham gikk Liv.

Beside him walked Liv.

Hun hadde en smittende optimisme og oppmuntret alltid Aksel til å se det positive.

She had a contagious optimism and always encouraged Aksel to see the positive side.

"Tenk på hvor vakker parken er om vinteren," sa hun med et smil.

"Think about how beautiful the park is in winter," she said with a smile.

"Det er en ny start hver dag.

"It's a new beginning every day."

"Aksel nikket, men tankene hans kretset fortsatt rundt frykten for ikke å bli den samme skiløperen igjen.

Aksel nodded, but his thoughts still circled around the fear of not becoming the same skier again.

De to nådde snart en gammel steinbenk hvor Torbjørn satt.

The two soon reached an old stone bench where Torbjørn was sitting.

Han var en kjent skikkelse i parken.

He was a familiar figure in the park.

Torbjørn hilste dem varmt velkommen.

Torbjørn greeted them warmly.

"Så godt å se dere," sa Torbjørn med en rolig stemme, "ta dere tid til å nyte dette øyeblikket.

"So good to see you," said Torbjørn in a calm voice, "take your time to enjoy this moment.

Livets vakre øyeblikk finnes overalt.

Life's beautiful moments can be found everywhere."

"Liv satte seg og så på Aksel som forsiktig satte seg ved siden av Torbjørn.

Liv sat down and looked at Aksel, who carefully sat beside Torbjørn.

"Aksel," begynte Torbjørn, "du trenger ikke å skynde deg.

"Aksel," Torbjørn began, "you don't need to rush.

Helbredelse tar tid, og livet holder så mye mer enn bare ski.

Healing takes time, and life holds so much more than just skiing."

"Aksel lyttet.

Aksel listened.

Torbjørns ord var som en mild strøm som skylte bort frykten.

Torbjørn's words were like a gentle stream that washed away the fear.

Med Livs oppriktige støtte og Torbjørns vise råd begynte han å innse at han kunne finne glede i andre ting.

With Liv's sincere support and Torbjørn's wise advice, he began to realize that he could find joy in other things.

De snakket og lo, mens solstrålene begynte å kaste lange skygger over snøen.

They talked and laughed, as the sun's rays began to cast long shadows over the snow.

Aksel kjente en indre ro han ikke hadde følt på lenge.

Aksel felt an inner peace he hadn't felt in a long time.

Han forsto nå at livet ikke trengte å handle om det som var tapt.

He now understood that life didn't have to be about what was lost.

Da solen begynte å synke, bestemte Aksel seg for å planlegge en ny tur med Liv.

As the sun began to set, Aksel decided to plan a new trip with Liv.

"Kanskje vi kan dra på en vandretur når beinet mitt er sterkere.

"Maybe we can go on a hike when my leg is stronger.

Jeg vil oppdage de små gleder i livet," sa han.

I want to discover the small joys in life," he said.

Liv klappet ham på skulderen, "Det høres ut som en fantastisk plan," svarte hun med et smil.

Liv patted him on the shoulder, "That sounds like a fantastic plan," she replied with a smile.

Vigelandsparken lå bak dem, fortsatt dekket i det myke vinterlyset, som et symbol på Aksels nye perspektiv.

Vigelandsparken lay behind them, still covered in the soft winter light, like a symbol of Aksel's new perspective.

Han gikk bort fra frykten, klar til å omfavne livets små øyeblikk med et nytt sinn.

He walked away from the fear, ready to embrace life's little moments with an open mind.