Ingrid sto på gangen i den psykiatriske avdelingen.

Ingrid stood in the hallway of the psychiatric ward.

Vinteren hadde spredd sitt kalde teppe over landskapet utenfor.

Winter had spread its cold blanket over the landscape outside.

Snøen dalte ned, mens de nakne grenene klippet den hvite himmelen.

The snow was falling while the bare branches cut through the white sky.

Inne var lysene sterke og veggene sterile.

Inside, the lights were bright, and the walls were sterile.

Det var stille for det meste, bare avbrutt av knirkingen av trinn eller en vag latter fra fjernsynet i dagligstuen.

It was mostly quiet, only interrupted by the creaking of steps or a faint laugh from the television in the lounge.

Ingrid tok et dypt pust og trakk tråden på kardiganen sin tettere rundt seg.

Ingrid took a deep breath and wrapped the thread of her cardigan tighter around herself.

Lars, en av sanitørene, passerte henne, på vei til vaktrommet med en kopp kaffe i hånden.

Lars, one of the orderlies, passed her on his way to the staff room with a cup of coffee in his hand.

"Hei, Ingrid," sa han vennlig.

"Hi, Ingrid," he said kindly.

"Alt i orden?

"Everything alright?"

""Ja, takk," svarte hun, mens hun kjempet med en bølge av usikkerhet som ofte kom over henne.

"Yes, thank you," she replied, while she battled a wave of uncertainty that often came over her.

Hun visste hun måtte fokusere.

She knew she had to focus.

Pasientenes sikkerhet var viktigst.

The safety of the patients was most important.

Plutselig begynte alarmene å ringe.

Suddenly, alarms started ringing.

Den høye lyden slo som et tordenbrak gjennom korridorene.

The loud sound crashed like thunder through the corridors.

Siri, en erfaren sykepleier, kom løpende, et alvorlig uttrykk i ansiktet.

Siri, an experienced nurse, came running with a serious expression on her face.

"En pasient har rømt!

"A patient has escaped!

Vi må gjøre alt klart til lockdown.

We need to prepare for lockdown."

"Ingrid kjente hjerterytmen akselerere i brystet.

Ingrid felt her heart rate accelerate in her chest.

Hun strevde med pusten, minnene om tidligere angstfylte øyeblikk truet med å overvelde henne.

She struggled with her breathing, memories of previous anxiety-filled moments threatening to overwhelm her.

Men hun husket hva terapeuten hennes hadde sagt: "Pust rolig og fokuser på oppgaven foran deg.

But she remembered what her therapist had said: "Breathe calmly and focus on the task at hand."

"Hun begynte å puste dypt, langsomt.

She began to breathe deeply, slowly.

Først nølende, men så fastere.

First hesitantly, but then more firmly.

Nå måtte hun handle.

Now she had to act.

Ingen tid til å vakle.

No time to waver.

Hun og Siri låste dørene og kontrollerte vinduene, passet på at alle var på deres sikre steder.

She and Siri locked the doors and checked the windows, making sure everyone was in their safe places.

Da kom meldingen: den rømte pasienten var sett utenfor.

Then came the message: the escaped patient was seen outside.

Ingrid visste at hun måtte ut for å hjelpe.

Ingrid knew she had to go out to help.

Sammen med Siri åpnet hun døren og gikk ut i kulden.

Together with Siri, she opened the door and stepped into the cold.

Snøen dekket sporene, men til slutt så hun en skikkelse som lå delvis skjult bak et tre.

The snow covered tracks, but eventually she saw a figure partially hidden behind a tree.

Mannen skalv av kulde og forvirring.

The man was shivering from cold and confusion.

Ingrid nærmet seg sakte.

Ingrid approached slowly.

"Det er greit," sa hun med varm og rolig stemme.

"It's okay," she said with a warm and calm voice.

"Jeg vil hjelpe deg.

"I want to help you."

"Hun sto ved siden av ham, innover i snøen, og brukte hver pust for å holde seg samlet.

She stood beside him, out in the snow, using each breath to keep herself composed.

"Vi vil gå inn sammen.

"We will go inside together.

Kom, la oss hjelpe deg å få varmen igjen," fortsatte hun.

Come, let us help you get warm again," she continued.

Til slutt fikk hun pasienten til å reise seg forsiktig, med Lars og Siri sine assistanse.

Eventually, she got the patient to rise gently, with the assistance of Lars and Siri.

Ingrid kjente de kalde vindene bite i kinnene hennes, men strengheten i kulden føltes også mang en bekreftelse på hennes egen styrke.

Ingrid felt the cold winds biting her cheeks, but the sharpness of the cold also felt like a confirmation of her own strength.

De kom seg inn igjen i varme.

They made it back inside to warmth.

Hun brukte det hun hadde lært fra terapitimene.

She used what she had learned from her therapy sessions.

Hun forble rolig, samlet.

She remained calm, composed.

Etter alt var klart, satte hun seg ned et øyeblikk.

After everything was settled, she sat down for a moment.

Hun visste nå at hun kunne konfrontere sin angst.

She now knew she could confront her anxiety.

Hun kunne være der for pasientene.

She could be there for the patients.

Og kanskje, enda viktigere, kunne hun være der for seg selv.

And maybe, even more importantly, she could be there for herself.

Ingrid så ut av vinduet.

Ingrid looked out the window.

Snøen falt fortsatt, men nå så den litt mindre truende ut, som en vennlig hvisking av vinter.

The snow still fell, but now it seemed a little less threatening, like a friendly whisper of winter.

Denne erfaringen hadde lært henne mye.

This experience had taught her a lot.

Ikke alt kan kontrolleres, men man kan lære å håndtere det.

Not everything can be controlled, but one can learn to handle it.

Og Ingrid visste at hun var sterkere enn monsteret av angst som skjulte seg i hjørnet av hennes sinn.

And Ingrid knew she was stronger than the monster of anxiety that hid in the corner of her mind.