Den dype skogen rundt foten av Preikestolen lå tett.

The deep forest surrounding the base of Preikestolen lay dense.

Våren hadde nettopp gjort sitt inntog.

Spring had just made its entrance.

Trærne var fulle av ungdommelig grønn farge, og lufta luktet av fuktig jord og furunåler.

The trees were full of youthful green colors, and the air smelled of damp earth and pine needles.

Dette var dagen Elin hadde sett frem til.

This was the day Elin had been looking forward to.

Hun var ivrig etter å bevise hva hun kunne.

She was eager to prove what she could do.

Sammen med Magnus, som hadde fortalt lange historier om sine navigasjonsevner, startet de sin oppstigning.

Together with Magnus, who had told long stories about his navigation skills, they began their ascent.

Elin merket raskt hvor storslått skogen var.

Elin quickly noticed how magnificent the forest was.

Stien snodde seg mellom tykke stammer og store steiner.

The path wound between thick trunks and large stones.

Lydene fra naturen blandet seg med deres jevne åndedrag og trinn på den våte bakken.

The sounds of nature mixed with their steady breathing and steps on the wet ground.

"Vi bør ta en liten pause her," foreslo Magnus med en viss selvsikkerhet i stemmen.

"We should take a little break here," suggested Magnus with a certain confidence in his voice.

Han så seg rundt, som om han søkte bekreftelse fra trærne selv.

He looked around, as if seeking confirmation from the trees themselves.

"Er du sikker på at vi er på riktig vei?

"Are you sure we're on the right way?"

" spurte Elin, litt usikker.

asked Elin, a little uncertain.

Kartet hennes gav ikke samme mening som Magnus sin rute.

Her map didn't make the same sense as Magnus's route.

Plutselig blåste en kraftig vind gjennom skogen.

Suddenly, a strong wind blew through the forest.

Mørke skyer begynte å samle seg over trætoppene.

Dark clouds began to gather over the treetops.

Magnus rynket pannen, hans tidligere selvsikkerhet litt mer usikker nå.

Magnus frowned, his previous confidence now a bit more uncertain.

Skogen virket på en måte ukjent.

The forest seemed somewhat unfamiliar.

"Vi skulle kanskje vende tilbake," begynte han, men Elin hevet stemmen litt.

"Maybe we should turn back," he began, but Elin raised her voice a bit.

"Vent, jeg har en idé," sa hun, og pekte mot en lysning langt unna.

"Wait, I have an idea," she said, pointing toward a clearing far away.

"Kanskje vi kan finne en bedre vei der.

"Maybe we can find a better path there."

"Magnus så nølende på henne, men til slutt nikket han.

Magnus looked hesitantly at her, but finally nodded.

De fulgte Elin sin ledelse, stien en ukjent, men spennende rute.

They followed Elin's lead, the path an unknown but exciting route.

Torden buldret i avstanden mens regndråper begynte å falle, tyngre og tettere.

Thunder rumbled in the distance as raindrops began to fall, heavier and thicker.

Elin merket hvordan nervøsiteten steg i takt med stormens inntog, men hun nektet å innrømme det for seg selv.

Elin felt how the nervousness rose in step with the storm's approach, but she refused to admit it to herself.

"Se der borte!

"Look over there!"

" ropte Elin plutselig og pekte mot en fjellhylle som så ut til å kunne tilby litt ly fra regnet.

shouted Elin suddenly, pointing toward a ledge that seemed to offer some shelter from the rain.

De skyndte seg mot lyet, stormens raseri økte.

They hurried toward the shelter, the storm's fury increasing.

Sammen arbeidet de under Elins veiledning, over sten og greiner, til de endelig nådde frem til grotten.

Together they worked under Elin's guidance, over stones and branches, until they finally reached the cave.

Lyden av regnet som pisket mot trærne utenfor føltes som musikk i stilleheten i grotten.

The sound of the rain beating against the trees outside felt like music in the silence of the cave.

De var trygge.

They were safe.

Da stormen hadde passert, begynte skyene å lette.

When the storm had passed, the clouds began to clear.

Sola brøt frem, og fra grottens høyde kunne de se ut over den spektakulære utsikten.

The sun broke through, and from the height of the cave, they could look out over the spectacular view.

Preikestolen lå rett der fremme, badet i sollyset.

Preikestolen lay right ahead, bathed in sunlight.

Magnus snudde seg mot Elin, et smil bredte seg over ansiktet hans.

Magnus turned to Elin, a smile spreading across his face.

"Takk," sa han, "jeg trengte det.

"Thank you," he said, "I needed that."

”Elin kjente hvordan gleden boblet i henne.

Elin felt joy bubble inside her.

Hun hadde klart det.

She had done it.

De hadde klart det.

They had done it.

De begynte å gå nedover igjen, med en nyvunnet tillit.

They began to descend again, with newfound confidence.

Elin følte seg sterkere, og Magnus visste nå verdien av å lytte til andre.

Elin felt stronger, and Magnus now knew the value of listening to others.

Fjellene og skogen kring dem hadde lært dem mye den dagen, mye mer enn bare å finne veien tilbake gjennom en storm.

The mountains and forest around them had taught them much that day, much more than just finding their way back through a storm.