Våren hadde så vidt meldt sin ankomst på den gamle internatskolen.

Spring had barely announced its arrival at the old boarding school.

Siv satt alene ved et av de store vinduene i biblioteket.

Siv sat alone by one of the large windows in the library.

Lyset sildret inn og dannet mønstre på gulvet.

The light trickled in and created patterns on the floor.

Hun følte varmen, men i hjertet var det kaldt av frykt.

She felt the warmth, but in her heart, it was cold with fear.

Eksamenene var rett rundt hjørnet, og presset var nesten uutholdelig.

Exams were just around the corner, and the pressure was almost unbearable.

Biblioteket var en oase av ro med sine høye, trehyller og en svak lukt av gamle bøker.

The library was an oasis of calm with its tall wooden shelves and a faint smell of old books.

Stemmen til en ivrig hvisking hørte til et sted i nærheten, og side etter side ble bladd om i takt med klokken.

The sound of eager whispering could be heard somewhere nearby, and page after page was turned in time with the clock.

Dette var Sivs tilfluktssted, men i dag føltes til og med denne tryggheten urolig.

This was Siv's refuge, but today even this sanctuary felt unsettling.

Hun dro fingrene over ryggen på en mattebok, men klarte ikke å fokusere.

She ran her fingers over the spine of a math book but couldn't focus.

"Mange tanker?

"Many thoughts?"

" Magnus satte seg ved siden av henne, med et vennlig smil.

Magnus sat down next to her with a friendly smile.

Han var Sivs trofaste venn, alltid der når livet føltes overveldende.

He was Siv's loyal friend, always there when life felt overwhelming.

Siv nølte, men hun visste at hun hadde holdt denne frykten for seg selv altfor lenge.

Siv hesitated, but she knew she had kept this fear to herself for too long.

"Jeg vet ikke om jeg klarer det, Magnus," betrodde hun ham stille.

"I don't know if I can do it, Magnus," she confided quietly.

"Hva hvis jeg ikke består?

"What if I don't pass?

Hva hvis jeg skuffer alle?

What if I disappoint everyone?"

"Magnus så alvorlig på henne.

Magnus looked at her seriously.

"Du trenger ikke være perfekt, Siv.

"You don't need to be perfect, Siv.

Vi er her for å lære, ikke bare for å få karakterer.

We're here to learn, not just to get grades.

Husk, balanse er viktig," sa han, og la hånden oppmuntrende på hennes.

Remember, balance is important," he said, placing his hand encouragingly on hers.

Samme ettermiddag, i stedet for å lukke seg inne, valgte Siv å omgi seg med positiv energi.

That same afternoon, instead of closing herself off, Siv chose to surround herself with positive energy.

Ingrid kom til biblioteket med sitt vanlige avslappede vesen.

Ingrid came to the library with her usual relaxed demeanor.

"Hei, Siv!

"Hi, Siv!

Hvordan går det med puggingen?

How's the studying going?"

" spurte hun muntert, og så på Magnus med et lurt smil.

she asked cheerfully, casting a sly smile at Magnus.

"Jeg prøver å ta det litt med ro," svarte Siv, og følte med ett lettelse.

"I'm trying to take it easy," replied Siv, feeling suddenly relieved.

Ingrid hadde alltid et smittende humør og en evne til å få ting til å virke mindre skremmende.

Ingrid always had a contagious mood and an ability to make things seem less daunting.

Hun hadde et særlig talent for å finne glede, selv i utfordrende situasjoner.

She had a particular talent for finding joy, even in challenging situations.

Dette var noe Siv beundret.

This was something Siv admired.

I løpet av en intens studiesesjon, midt blant stabler av oppgaver og glansede håndbøker, slo angsten til for fullt.

During an intense study session, amid stacks of assignments and glossy manuals, anxiety struck full force.

Patetisk og liten kjente Siv seg, fengslet av frykt.

Siv felt pathetic and small, imprisoned by fear.

Håndflatene hennes ble klamme, og pusten altfor kort.

Her palms became clammy, and her breathing too short.

Magnus og Ingrid var der med en gang.

Magnus and Ingrid were there immediately.

Ingrid holdt henne i armene, mens Magnus snakket rolig.

Ingrid held her in her arms while Magnus spoke calmly.

"Det er greit å kjenne seg slik, Siv.

"It's okay to feel like this, Siv.

Ta et dypt pust.

Take a deep breath.

Du trenger ikke være alene om dette.

You don't have to be alone in this."

"Denne støtten vekket noe inni Siv.

This support awakened something inside Siv.

Hun innså at kampen for perfeksjon var en ensom vei, men hun var ikke alene.

She realized that the pursuit of perfection was a lonely path, but she was not alone.

Hun måtte endre seg, og nå visste hun hvordan.

She needed to change, and now she knew how.

Da eksamensdagene kom, gikk Siv til prøvelokalene med Magnus og Ingrid ved sin side.

When exam days came, Siv went to the exam halls with Magnus and Ingrid by her side.

Hun kjente fortsatt nervene, men nå var det en ny, balansert ro i hjertet hennes.

She still felt the nerves, but now there was a new, balanced calmness in her heart.

Hun hadde valgt å se på eksamenene som en del av læringsreisen, ikke som det endelige målet.

She had chosen to view the exams as part of the learning journey, not the ultimate goal.

Med støtte fra vennene, en nyvunnen forståelse av balanse, og en dypere selvtillit, gikk Siv trofast inn i framtiden og satte pris på seg selv – ikke bare for prestasjonene, men for at hun hadde vokst, og var villig til å møte livet med åpenhet og varme.

With support from her friends, a newfound understanding of balance, and a deeper confidence, Siv faithfully stepped into the future and appreciated herself – not just for her achievements, but for the fact that she had grown, and was willing to face life with openness and warmth.