Det var slutten av mars, og vårsolen begynte å varme Bergen.

It was the end of March, and the spring sun began to warm Bergen.

På perrongen sto Sigrid med en stor koffert og en spent følelse i magen.

On the platform stood Sigrid with a large suitcase and an eager feeling in her stomach.

Dette var dagen hun skulle reise til Oslo for å begynne på universitetet.

This was the day she would travel to Oslo to start at the university.

Hun så frem til å oppleve reisen som et eventyr.

She looked forward to experiencing the journey as an adventure.

Men det var også noe som bekymret henne.

But there was also something that worried her.

En storm truet med å forsinke togene.

A storm threatened to delay the trains.

Sigrid bestemte seg for å ta sjansen likevel.

Sigrid decided to take the chance anyway.

Hun hadde alltid stolte på sine instinkter.

She had always trusted her instincts.

Toget rullet ut fra stasjonen, og Sigrid sank ned i setet sitt, omgitt av fremmede ansikter.

The train rolled out from the station, and Sigrid sank into her seat, surrounded by unfamiliar faces.

Utenfor vinduet bød landskapet på store fjell og stille innsjøer, dekket med et tynt lag av snø.

Outside the window, the landscape offered large mountains and quiet lakes, covered with a thin layer of snow.

Våren spredde sin farge, og sporadiske småbyer glitret i sollyset.

Spring spread its colors, and occasional small towns glittered in the sunlight.

Ved siden av Sigrid satt Lars, en vennlig mann med lyst hår og et smil som lett brøt stillheten.

Next to Sigrid sat Lars, a friendly man with light hair and a smile that easily broke the silence.

"Hei," sa han, "du ser ut til å være på vei mot noe spennende?

"Hi," he said, "you look like you're headed for something exciting?"

" Sigrid svarte og fortalte om universitetet.

Sigrid responded and told him about the university.

Lars lyttet interessert, hans varme øyne fulgte hennes historie med oppriktig nysgjerrighet.

Lars listened intently, his warm eyes following her story with genuine curiosity.

I vognen satt også Amund, en stille, men oppmerksom mann som så ut som han hadde reist denne ruten mange ganger før.

In the carriage was also Amund, a quiet but attentive man who seemed like he had traveled this route many times before.

Han nikket gjenkjennende til Sigrids ord.

He nodded in recognition at Sigrid's words.

"Våren i Oslo er vakker," sa han rolig.

"Spring in Oslo is beautiful," he said calmly.

De tre snakket sammen for å gjøre tiden kortere.

The three talked together to pass the time.

Lars delte med Sigrid noen boller han hadde bakt.

Lars shared some buns he had baked with Sigrid.

Amund bidro med kunnskap om fjellene de passerte.

Amund contributed with knowledge about the mountains they passed.

"Disse bjørkene er alltid det første tegnet på vår," forklarte han, med blikket ut gjennom vinduet.

"These birches are always the first sign of spring," he explained, with his gaze out the window.

På halvveis til Oslo, kom meldingen over høytalerne.

Halfway to Oslo, a message came over the loudspeakers.

Toget måtte stoppe på grunn av stormen.

The train had to stop due to the storm.

De var usikre på når de ville kunne reise videre.

They were unsure when they would be able to travel further.

Det ble en støyende stillhet i vognen.

There was a noisy silence in the carriage.

Sigrid følte en bølge av angst, men besluttet å være positiv.

Sigrid felt a wave of anxiety but decided to stay positive.

Sammen med Lars og Amund begynte hun å tenke på alternative muligheter.

Together with Lars and Amund, she began to think about alternative possibilities.

Lars ringte en venn i en nærliggende by for råd.

Lars called a friend in a nearby town for advice.

Amund foreslo at de kunne prøve å finne en buss.

Amund suggested that they could try to find a bus.

Sigrid, motet opp av vennenes støtte, tok initiativet til å snakke med konduktøren for å få mer informasjon.

Sigrid, encouraged by her friends' support, took the initiative to speak with the conductor to get more information.

Det var mange forsinkelser, men til slutt bevegde toget seg mot Oslo igjen.

There were many delays, but eventually, the train moved toward Oslo again.

Reisen tok lengre tid enn forventet, og de ankom sent på kvelden.

The journey took longer than expected, and they arrived late in the evening.

Men hva de tre hadde mistet i tid, hadde de vunnet i vennskap.

But what the three had lost in time, they had gained in friendship.

Sigrid følte seg tryggere og sterkere.

Sigrid felt safer and stronger.

Da de gikk av toget i Oslo, kikket Sigrid opp på de små stjernene som spredte seg over himmelen.

As they got off the train in Oslo, Sigrid looked up at the small stars spreading across the sky.

Hun smilte til Lars og Amund.

She smiled at Lars and Amund.

"Takk for at dere var der," sa hun, og visste at hun aldri ville glemme denne reisen.

"Thank you for being there," she said, knowing she would never forget this journey.

Slik endte deres eventyrlige togtur fra Bergen til Oslo.

Thus ended their adventurous train journey from Bergen to Oslo.

Sigrid hadde fått nye venner, og hun hadde oppdaget at selv storms øvrige timer kunne gi uvurderlige øyeblikk av fellesskap og oppdagelse.

Sigrid had made new friends, and she had discovered that even the storm's remaining hours could provide invaluable moments of companionship and discovery.