Det var en lys vårmorgen i det norske landskapet.

It was a bright spring morning in the norske landscape.

Fuglene sang, og en frisk bris rullet over de grønne åsene.

The birds were singing, and a fresh breeze rolled over the green hills.

Skolen hadde planlagt et påskeeventyr for elevene, og alle var spente.

The school had planned an Easter adventure for the students, and everyone was excited.

Blant dem var Soren, en stille gutt med et stort hjerte for eventyr.

Among them was Soren, a quiet boy with a big heart for adventure.

Soren sto ved siden av de andre barna og så på kartet over området.

Soren stood next to the other children and looked at the map of the area.

Astrid og Lars snakket høyt om hvor de burde gå.

Astrid and Lars talked loudly about where they should go.

"Vi skal se den gamle gården," sa Astrid.

"We should see the old farm," said Astrid.

Lars nikket ivrig, og snart var hele gruppen på vei.

Lars nodded eagerly, and soon the whole group was on their way.

Mens de andre lo og tullet, gikk tankene til Soren andre steder.

While the others laughed and joked, Soren's thoughts wandered elsewhere.

Han hadde hørt om et spesielt sted i denne delen av landet, en gjemt lund med vakre blomster som bare blomstret i påsken.

He had heard of a special place in this part of the country, a hidden grove with beautiful flowers that only bloomed at Easter.

Soren ønsket å finne dette stedet, men hvordan kunne han fortelle de andre?

Soren wanted to find this place, but how could he tell the others?

De ville kanskje ikke høre på ham.

They might not listen to him.

Under lunsjpausen, mens andre elever spiste og pratet, bestemte Soren seg.

During the lunch break, while other students ate and chatted, Soren made a decision.

Han smøg seg bort fra gruppen og fulgte en liten sti.

He snuck away from the group and followed a small path.

Hjertet hans banket.

His heart was pounding.

Kunne han virkelig finne lunden?

Could he really find the grove?

Snart åpnet skogen seg, og der, som i en drøm, lå blomsterlunden.

Soon the forest opened up, and there, as if in a dream, lay the flower grove.

Hvite og lilla blomster strakte seg så langt han kunne se.

White and purple flowers stretched as far as he could see.

Soren ble fylt med glede.

Soren was filled with joy.

Men han kunne ikke holde dette for seg selv.

But he could not keep this to himself.

Han løp tilbake til gruppen, usikker på om han skulle si noe.

He ran back to the group, unsure if he should say anything.

Men han satte seg ved siden av Astrid og Lars og sa, "Jeg har funnet noe.

But he sat down next to Astrid and Lars and said, "I found something."

"Astrid og Lars så på hverandre.

Astrid and Lars looked at each other.

"Hva har du funnet, Soren?

"What did you find, Soren?"

" spurte Lars.

asked Lars.

Søren følte varmen bre seg i ansiktet, men han svarte selvsikkert, "En hemmelig blomsterlund.

Soren felt warmth spreading across his face, but he answered confidently, "A secret flower grove.

Den er vakker.

It's beautiful.

Dere må bli med og se.

You have to come and see."

"Til sin overraskelse smilte Astrid og Lars.

To his surprise, Astrid and Lars smiled.

De fulgte etter Soren, og snart sto de i lunden.

They followed Soren, and soon they were in the grove.

Alle var tause av dens skjønnhet.

Everyone was silent at its beauty.

"Hvordan fant du denne?

"How did you find this?"

" spurte Astrid overrasket.

asked Astrid in amazement.

"Jeg bare fulgte kartet i hodet mitt," svarte Soren.

"I just followed the map in my head," replied Soren.

De tre vennene satt sammen i den duftende blomsterengen til solen nesten gikk ned.

The three friends sat together in the fragrant meadow until the sun almost set.

De lo og pratet om hvor spesielle de følte seg for å kunne dele noe så vakkert.

They laughed and talked about how special they felt to be able to share something so beautiful.

Soren hadde endret seg.

Soren had changed.

Han innså at han kunne fullføre sine egne mål.

He realized that he could achieve his own goals.

Han visste nå at han kunne lede.

He now knew that he could lead.

Selv med få ord hadde han mye å gi.

Even with few words, he had much to give.

Han så på Astrid og Lars, sine nye venner, og visste at han ikke lenger sto alene i mengden.

He looked at Astrid and Lars, his new friends, and knew that he no longer stood alone in the crowd.